Sakset/Fra hofta

I Adresseavisen 13. april skriver førsteamanuensis ved HIST Eva Magnus, seniorforsker ved NTNU samfunnsforskning Anna M Kittelsaa, forsker ved NTNU samfunnsforskning Veronika Paulsen og seniorforsker ved SINTEF Karin Høyland en kronikk der de redegjør for et prosjekt i bydelen Saupstad-Kolstad. Mens jeg leste kronikken, «Trivsel på Saupstad», meldte det seg noen spørsmål om nivået på våre antatt fremste akademikere. Før jeg går videre, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at innen Heimdal bydel finner vi de mest innvandrertette områdene i Trondheim kommune. Dette gjelder bl.a. blokkbebyggelsen på Saupstad og Kolstad, som omtales i denne kronikken. Kanskje kan man si at disse områder er Trondheims svar på Groruddalen.

At Husbanken og Trondheim kommune har gått sammen om et forprosjekt kalt «Områdeløft for Saupstad-Kolstad», er ikke forunderlig overhodet. Like lite forunderlig er det at det denne våren vil bli fremmet sak for bystyret i Trondheim om etablering av et langsiktig og helhetlig områdeprogram for Saupstad-Kolstad. Dette for å styrke bomiljøet og gjøre bydelen mer attraktiv, eller enda mer attraktiv, som de fire kronikørene skriver. Hadde det vært attraktivt nok, så ville vel både områdeløft og områdeprogram vært overflødig. Å bevilge seg ut av problemer er hva norske politikere både på lokalt og nasjonalt nivå er flinke til. At politikere bruker forskere for å støtte opp om politikernes planer, er også velkjent. Så langt er alt som forventet i både kronikk og politikk. Forskerne her har funnet en eklatant måte å unngå de vanskelige spørsmål på. Man har valgt barnas perspektiv! Kronikkforfatterne går i det hele tatt ikke inn på problemene i bydelen.

Det forunderlige i kronikken er likevel det gjennomført infantile språket. Språket og uttrykksformen i kronikken minnet meg mer om en norskstil skrevet av en elev på mellomtrinnet i grunnskolen enn forskere ved våre universiteter og høyskoler. Jeg spør om kronikken avspeiler nivået akademikere i dagens Norge tenker og uttrykker seg på? Kronikørene har gjort en studie med 12 familier involvert – med spesielt fokus på barnas perspektiver. Spør man barn, får man barnlige svar. Og når svarene bare gjengis uten dypere analyse fra forskerne, blir kronikken og antakeligvis hele prosjektet en fullstendig meningsløs studie.

Store deler av prosjektet gikk ut på å gi barna fra 7 til 15 år digitale kamera og be dem om å ta bilder av ting og steder de likte godt i nærmiljøet. Disse bildene ble senere brukt som utgangspunkt i samtale med barna. Kronikken gjengir samtalene med barna uten å problematisere overhodet.

Saupstad er et område hvor det bor mange ulike mennesker, og hvor det blant annet er en stor andel med innvandrerbakgrunn. Å leve i et område med en «sosial mix» kan bidra til å skape forståelse for hva et flerkulturelt samfunn innebærer. Mens enkelte foreldre forteller at barna har venner med forskjellig bakgrunn, er ikke barna opptatt av hvor vennene kommer fra. En jente sier: «For meg er de bare vennene mine. Jeg tenker ikke over hvor de er fra eller hvor foreldrene deres er fra.» Vennskap kommer til uttrykk i bilder hvor hender er lagt mot hverandre eller hvor føtter med ulike sko peker mot hverandre. Flere barn gir uttrykk for at det er viktig å ha venner i nærheten, og mange sier at de liker at det bor mange i området.

Tenk at flere barn gir uttrykk for at det er viktig å ha venner i nærheten, og mange sier at de liker at det bor mange i området. Oppsiktsvekkende – dette må vel være en studie verdt! Når man unngår de vanskelige spørsmål og ikke vil berøre fakta, blir resultatet intetsigende pjatt – for noe må man jo skrive om. Og hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.

Men alt er visst ikke positivt på Saupstad-Kolstad. Alt ble ikke vurdert som like bram skriver kronikørene. Nå er vi spente.

Enkelte barn viste fram bilder av søppel som noen hadde slengt fra seg eller nedslitte og ødelagte lekeapparater og utstyr.

Kronikørene skriver om viktigheten av ildsjeler i området.

En sentral verdi ved området ligger nettopp i den innsatsen som gjøres av ildsjeler for å skape et inkluderende fellesskap i en befolkning med stort mangfold.

Jeg hadde forventet at forskerne hadde forsøkt å finne svar på hvem ildsjelene er, og hva kjennetegner dem? Hvordan kan man få flere?

Et annet nærliggende spørsmål er om barna fra ulike etniske grupper uttrykker seg likt, eller er det forskjeller? Og i tilfelle hva består forskjellene i? Ei jente sier at:

For meg er de bare vennene mine. Jeg tenker ikke over hvor de er fra eller hvor foreldrene deres er fra.

Er denne jenta representativ for alle barna? Er det forskjell på hva barna sier ut fra hvilken etnisitet de har? Her er mange ubesvarte spørsmål som må ha et svar om bevilgninger til bedre bomiljø faktisk skal resultere i bedre bomiljø. Det er vel andre ting enn søppel som noen slenger fra seg og nedslitte lekeapparater som kvalifiserer Saupstad-Kolstad til etablering av et langsiktig og helhetlig områdeprogram?

 

Trivsel på Saupstad