Ved inngangen til det nye året vil jeg gjerne dele med dere Konstantin P Kavafis’ dikt ”Ithaka:”

 

Når du setter kursen mot Ithaka,

be en bønn om at reisen din blir lang

og full av overraskende hendelser og oppdagelser.

 

Vær ikke redd for Laestrigonene, Kyklops

eller den rasende Poseidon,

for du vil ikke møte dem

om du holder ryggen rak og tanken klar.

 

Du treffer ikke på uhyrene

om du ikke selv bærer dem med deg,

om ikke din egen sjel strør dem ut foran deg der du går.

 

Måtte reisen din vare lenge.

Måtte den strekke seg gjennom mange sommermorgener

av nyopplevd glede over å kunne legge til i

en fremmed havn for første gang.

 

Måtte du få stoppe opp på fønikiske markeder

hvor du kan kjøpe de fineste varer:

perlemor og koraller, rav og ibenholt,

lystens parfymer av alle de slag.

 

Måtte du bli tatt vel imot i Egyptens byer

og få som lærer der de mange som kan og vet.

 

Men mist aldri Ithaka av syne,

for der er målet, det er dit du skal.

 

Skynd deg ikke, bruk den tiden du behøver.

Det er bra om reisen er langvarig

slik at din båt ankrer opp

først når du er mett og rik på erfaring og lærdom.

 

Forvent ikke av Ithaka at hun

skal velsigne deg med rikdom.

 

Hun skjenket deg en fin reise,

en du aldri ville lagt ut på uten henne.

Ithaka har gitt deg alt

og kan ikke gi deg mer.

 

Skulle du likevel til slutt synes at Ithaka er fattig,

så må du ikke tro at hun har lurt eller bedradd deg.

For du har levd et rikt liv og er blitt vis,

og det er meningen med Ithaka.

 

Kavafis (1863-1933) var en gresk dikter som ble født og levde i Alexandria, Egypt. På Kavafis’ tid fantes ennå livskraftige rester av de over to tusen år gamle ptolemaiiske bosetningene i landet, viktige deler av Magna Graecia, med bibeholdt språk og rik kultur. Disse er borte nå.

 

Mesteparten av Kavafis’ diktning henter tematikk fra antikken og forener det lakoniske med det symbolske. Billedbruken er måteholden og han blir ikke sentimental. ”Ithaka” fra 1911 er et av de mest kjente eksemplene. Denne ioniske øya var Odyssevs hjemsted og reisen tilbake dit etter felttoget mot Troja beskrives i Homers ”Odysseen.”  Laestrigonene var kannibaler, Kyklops var et enøyet monster og Poseidon var havguden; alle var de uhyrer eller farer som Odyssevs ble utsatt for under sin mangeårige og ytterst begivenhetsrike hjemreise.

 

Jeg skal ikke trenge min tolkning på andre, men selvsagt handler diktet på et overført plan om livet og døden, forventninger og tålmodighet, evnen til å nyte øyeblikkene underveis satt opp mot utøylet higen etter å nå fram så fort som mulig. Kavafis fremlegger sitt perspektiv med en vismanns mesterskap som jeg håper iallfall noen av dere vil varmes ved. At oversettelsen skranter, får dere bære over med. La meg bare si at heller ikke originalen er i bunden form; han skrev ikke så mye og langt og han skrev ikke på rim.

 

Kavafis sier altså at reisen er viktigere enn å nå fram, at ”veien er målet” skulle man kunne formulere det med en moderne språkvending. Det er jeg enig i. Mange vismenn fra Zen-buddhister til religiøse mystikere til alminnelig kloke sekulære tenkere har påpekt det samme, og i eksistensiell betydning har de alle rett. Det er allmennlærdom de målbærer, kan hende, men akk så vanskelig en forståelse å internalisere, i særdeleshet mens man ennå er ung. Som mange sannheter fortjener innsikten å bli gjentatt på stadig nye måter for stadig nye mennesker.

 

Men innimellom blir dette stykke eksistensiell visdom forvrengt, tatt ut av sin sammenheng og anvendt på områder der den ikke var ment å virke. Jeg vil gi to eksempler, det første av litt komisk natur mens det andre mest etterlater en flau smak i munnen. Det er ikke overraskende det sistnevnte som mest direkte reflekterer vår nåværende politiske virkelighet, dessverre. Det jeg har i tankene er den uforholdsmessige verdi som tilskrives de såkalte prosessene i vår tid, i motsetning til resultatene av samme. På sitt vis er dette en etterlevelse av ”veien er viktigere enn målet”-innsikten, men altså applisert på et annet livsnivå enn det burde være.

 

Men la oss starte med humoren, aldri en dårlig begynnelse. I min ungdom lærte jeg Tom Lehrers sarkastiske tekster å kjenne, en mann som viste at latter kunne brukes som ideologisk våpen skarpt som noe. I en av sangene sine driver Lehrer – som selv var matematikklærer ved Harvard, intet mindre – gjøn med overtroen på at det er ”the method that counts” mens resultatet av regneprosessene er av underordnet betydning. Joda, noe har synspunktet for seg, men skal du bruke regning i ingeniørsammenheng, for eksempel, så vil man jo gjerne være sikker på at resultatet stemmer såpass at ikke huset eller broen raser ned i hodet på deg. I slike spørsmål er det tross alt bunnlinjen som teller, ikke prosedyren eller regnerens sinnelag. Men la det være som det vil, her er Lehrers ”New math”. Enjoy!

 

Vi skifter så over til en ny variant av overtro på prosess (eller metode eller vei) koblet med minimal interesse for resultatet slik det eksemplifiseres ved utøvelsen av ”new public management” på Oslo universitetssykehus. Jeg har vært innom tematikken så mange ganger før at jeg ikke skal repetere, bare gi dere den bittersøte nytelsen det er å få sitert hva en av direktørene på TV svarte på et ministerspørsmål vedrørende et av de kliniske problemområdene. ”I forhold til [problemområdet] er vi nå i prosess,” lød svaret, og direktøren var hørbart ”glad i hågen” over slik å kunne berolige med at problemet følgelig var ute av verden, i alle fall prinsipielt. Nettopp den samme ”godlune”-formuleringen har Cornelis Vreeswijk gjort udødelig i sin vise om Personliga Person  som her kommer som en såkalt ”bonuslåt.” ”Ingen hade kunnat gissa sig till vilka tankar han hade, och det var ju bra det” er en annen setning fra samme som passer presis til min sinnsstemning når jeg hører sånt formmessig så vel som innholdsmessig vås, for annet er det ikke. Siden tanker heldigvis ennå er frie, i alle fall så lenge de ikke oppdages, så havner jeg så vidt det er under ledelsens konsensusradar når jeg mentalt drar på smilebåndet over slik direktørtale. Ingen steder er bedre å være for oss kjettere.

Virkeligheten er at man ikke lenger bare nyter reisen til Ithaka uten å forhaste seg, man ser ut til langt på vei å ha glemt hva som var det opprinnelige målet i de administrative elitene. Dermed får man staber som trår vannet så det skummer mens de lager arbeid for seg selv og andre med å måle og veie, kontrollere og skrive visjoner, kvalitetssikre handlingsplaner for etikkutviklingen i foretaket og mye annet som for få år siden ville vært mer eller mindre utenkelig. Travelt opptatt er de med alt sammen, og mange av dem blir til og med utbrente på grunn av for stort arbeidspress, sies det.

Fra siden kan man betrakte all denne anmassende virketrang som hver dag resulterer i noen titalls e-poster med informasjon eller påbud, alltid med korte tidsfrister, og et ikke mye lavere antall møter der man helst vil at ”alle skal med.” Det gjøres mye, jeg tviler ikke, men hva får de gjort? Prosessen er blitt alt, målet er glemt. Tilsynelatende har man nå nådd så langt innen enkelte virksomhetsområder at hver nyansatt innen administrasjon og ledelse bare så vidt makter å få unna det ekstraarbeidet som ansettelsen av en ny person innebærer. Da har man kanskje skapt en slags byråkratisk perpetuum mobile, men nærmere gjennomføring av de opprinnelige oppgavene har man ikke kommet.

Det er forskjell på eksistensielle funderinger og arbeidsoppgaver. De første skal man leve i og vokse på; de har ingen løsninger. De sistnevnte skal derimot utføres, man skal få dem gjort, og det er begrenset hvor interessant prosessen forut for måloppnåelsen er for andre enn de spesielt interesserte. Det blir litt som biler og computere for oss uten mekanisk eller datateknisk kompetanse, vi vil at de skal fungere, men bryr oss mindre om hva som foregår bak dekselet. Det er resultatene som teller.

Et av mine ønsker for det nye året er altså at man igjen skal bli litt mindre fokusert på veien i de daglige gjøremål, at man ikke lenger kjæler for prosessene i samme grad som før, men ser til å få jobben gjort. Den tiden man da får til overs, kan man godt bruke til å grunne dypere over de store spørsmålene, de man skal beskjeftige seg med på veien til Damaskus så vel som på andre sjelereiser. Det ville gi mer effektivt arbeid, og jammen tror jeg ikke det ville gi større refleksjonsdybde også.

 

Godt nytt år!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂