Kommentar

For halvannen uke siden brakte danske medier en nyhet om en episode mellom en rektor og fem-seks muslimske elever ved en grunnskole i Odense. Elevene hadde forstyrret undervisningen i en klasse ved Ejerslykkeskolen, og ble sendt til kontoret for irettesettelse. Da elevene lo av rektor Birgitte Sonsbys overhøvling sprakk det for henne: «Jeg er så skide træt af jer muslimer, som ødelægger undervisningen.»

Faren til en av elevene anmeldte så rektor til politiet for rasisme.

– Det her er langt over stregen. Selvfølgelig skal min søn straffes, når han gør noget dumt. Men det her er racistisk.

Sonsby erkjente å ha latt de ulykksalige ordene falle, og beklaget det hele:

– Der opstår en situation i undervisningen, hvor nogle børn må tilrettevises. De griner ad mig, og filmen knækker, og jeg kommer til at sige det der. Det beklager jeg, og det er jeg ked af.

Faren trakk senere anmeldelsen, men da det kun er påtalemyndigheten som kan beslutte å henlegge en sak, og gitt at en annen borger siden anmeldte det samme forholdet (en serieanmeldende person dømt for trusler), måtte offentligheten bruke ressurser på det hele. Siden dette er Danmark, var det imidlertid en statsadvokat som sa det som burde sies i sakens anledning:

– En anmeldelse skifter hænder et utal af gange og skal vurderes og analyseres af flere hoveder hos politiet, inden den i sidste ende havner hos den anklager i anklagemyndigheden, der skal behandle sagen.

Derfor er det spild af ressourcer, når politiet skal bruge tid og mandskab på at behandle en anmeldelse, som kun er indgivet for at skabe debat, mener chefanklager Jan Stick hos Fyns Politi.

– De ressourcer vil vi hellere bruge på at opklare en voldtægtsforbrydelse, forbrydelser mod børn eller et bankrøveri.

Det hele ble avsluttet torsdag, da Sonsby av skolesjefen fikk en såkalt tjenstlig påtale, som er den mildeste formen for disiplinære forføyninger.

Det ovenstående oppsummerer sakens formelle sider og juridiske gang. Men den hadde opplagt en forhistorie som ikke kom til uttrykk i de dokumenter og meddelelser mellom skolen, forvaltningen, anmelderen, politiet og anklagemyndigheten som så dagens lys til glede for papirindustrien, og som resulterte i sløsing med nervøs og intellektuell energi, samt et antall bortkastede dagsverk.

Enhver som har gleden av noenlunde friksjonsfrie forhold mellom barna, skolen og foreldrene, måtte da de faktiske forhold ble kjent spørre seg: Hvordan i all verden er skolehverdagen når den munner ut i et klimaks som ender i en mappe hos statsadvokaten?

Svaret på det kom i en kronikk hos Fyens Stiftstidende, og var ikke egnet til å berolige noen:

Lærerne på skolen bliver udsat for mobning og trusler, hvor skældsord som «luder» og «fuck dig» er udtryk, der bruges dagligt. Det beretter skolebestyrelsens formand, Peter Julius.

«Eleverne opfører sig på en måde, der i alle sammenhænge er uacceptabel,» skriver han i avisen på vegne af skolens personale og hele skolebestyrelsen.

«De har ikke de normer og værdier, der skal til for at begå sig i en almindelig dansk folkeskole».

Ens verste antagelser ble altså bekreftet. Krisen som sprakk hadde et bakteppe som ikke var allment kjent, og uten Peter Julius’ forbilledlige åpenhet hadde man gått glipp av den ibsenske dimensjonen ved dette retrospektive dramaet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne ha skjedd i Norge også.

Kronikken avføder endel spørsmål.

Hvordan er det mulig at elever kan oppføre seg så usivilisert over lang tid, uten at det avstedkommer tiltak med sikte på å få bukt med uvesenet? Hvorfor blir ikke en elev som kaller en lærerinne for «ludder» utvist en dag eller tre? Det er ikke skolens oppgave å lære bort folkeskikk, så om en av foreldrene måtte ta seg av barnet en dag eller tre, i verste fall brenne av noen feriedager (iiik!), ville det kanskje gitt familien anledning til å ta igjen noe av det forsømte på det punktet?

Eller kanskje ikke.

For kan man ta det den ovennevnte faren til en av de utskjelte elevene sier, for god fisk når han sier det er en selvfølge at sønnen skal straffes når han gjør noe dumt? Mon tro om ikke mange barn oppfører seg dårlig nettopp fordi foreldrene uberettiget tar deres parti mot lærerne?

Det er naturligvis ikke godt å si i et enkelttilfelle. Men om man med maksimal velvilje, anmeldelsen til tross, antar at faren er blant dem som gjerne hjelper lærerne med å oppdra barna, må man spørre seg: Ante han ingenting om hva slags ordbruk som var vanlig på skolen? Og hvis feil er i så fall det? Er det skolen som ikke meddeler denslags, eller er det foreldrene som ikke gidder å lese skolens meddelelser eller møte opp på foreldremøter?

I en tid hvor man har anonyme lærerevalueringer på nett, hvor elever gir lærere karakterer, hvor psykologer etc. står i kø for å tale barnas sak, og hvor det på mange måter sendes signaler til lærerne om at de ikke nyter all verdens tillit eller respekt, er det kanskje vanskelig å se til at elevers overtramp, også mindre sådanne, straks får konsekvenser.

Men mon tro om ikke en newyorksk nulltoleranse for uakseptabel adferd ville ha resultert i noe mer ansvarlige voksne borgere noen år down the road? Eller er det for sent? Er konsekvensfriheten forlengst festet seg mentalt også i voksenverdenen? (Rektoren ved skolen i Odense nøt riktignok ikke godt av den formen for luksus, slik tilfellet gjerne er for den som står i førstelinje.)

Kanskje er den det.

For en tid siden fikk jeg høre om en pensjonert lærer i hjemtraktene som etter sin avgang ved aldersgrensen i noen år fortsatte å arbeide frivillig med leksehjelp for barn med behov for denslags. En dag insisterer hun på at et barn skal prøve å anstrenge seg litt ekstra for å gjøre ferdig en oppgave hvis løsning er innen rekkevidde. Eleven er ikke langt fra målet, og ville ved en liten ekstra innsats oppnå et tilfredsstillende resultat og med det bygge selvtillit. Ved andre gangs oppfordring om ikke å gi opp, sprekker det for barnet: «Helvetes forbanna drittkjerring!».

Den sytti år gamle damen ble lei seg, men bet følelsene i seg. Dagen etter klaget hun sin nød til rektor, som ikke kunne forstå hva som var så ille med det hele. At hennes fravær av reaksjon på episoden kunne resultere i familier som stemte med føttene mens de gjorde gode miner til slett spill, streifet henne tilsynelatende ikke.

 

Beklager ordvalg: Odense-skoleleder meldt for racisme
Skoleleder fik tjenstlig påtale
Chefanklager om skideballesag: Vi er ikke en legestue
Skoleleder får støtte i racismesag