Kommentar

Kan man være instrumentelt rasjonell og likevel utilregnelig? Svaret på det avgjør om Anders Behring Breivik skal dømmes til fengsel eller behandling.

Instrumentelt rasjonell vil si all den nitide planlegging og gjennomføring som Brevik vitterlig har gjort.

Psykiater Torgeir Husby utfordret filosof Einar Øverenget på dette punkt. Øverenget hadde snakket mye om autonomi; at menneskets egenart bestemmes av at det kan treffe egne valg. Det styres ikke av sine drifter eller impulser.

Øverenget snakket både lenge og fint om det myndige autonome mennesket. Men man undres, både under hans forklaring og mye av det som har vært sagt og skrevet siden 22/7: Sigmund Freud er helt borte. Freud kartla sinnets irranger og fant at mennesket slett ikke var et rasjonelt vesen, det ble lurt av seg selv. Det trodde kanskje det valgte selv, men i virkeligheten ble det styrt av bakenforliggende årsaker. Forholdet til mor og far, konkret og mytologisk. Samspillet mellom sansing, følelser og symboler. Mennesket er intrikat.

Freuds teorier lå tett opp til litteraturens: Man kan grave og grave og vil aldri nå bunnen. Han sto i slektskap med Shakespeare: Mennesket er «stuff dreams are made of».

Denne dimensjonen synes borte fra dagens kultur. Freud er borte, og med det er døren til den klassiske dannelsen stengt. Da har man heller ikke tilgang til kulturradikalismen og den moderniteten som vokste ut av tradisjonen.

Tankene blir flytende oppå.

Øverenget er veltalende. Han er spesialist på Hannah Arendt, men har likevel ikke forstått hennes tanker. Han greier ikke anvende dem på dagens virkelighet.

Arendt ville vært opptatt av terror som moderne fenomen. Hva det er som gjør at mennesker går løs på samfunnet? Det er uttrykk for en dyp krise. Før har vi kunnet si at den islamske terroren må bunne i en krise i den islamske verden. Burde ikke det samme gjelde Breivik? Istedet virker beskrivelsen av høyreekstremismen mer som demonutdrivelse.

Påkallinger av Det tredje riket, fascisme og totalitære ideologier bringer oss ikke et skritt videre.

Aktor Bejer Engh har god intuisjon. Selv der hvor hun ikke har kompetanse, forstår hun å stille de riktige spørsmål. Hun borer på de avgjørende punkter: om kontekst og empati.

Retten har så langt bare sett én virkelig fagmann, en som ikke dobler som politiker: Brynjar Lia. Han sa det forløsende ord «kontekst», og Bejer Engh forsto at dette er en nøkkel.

Øverenget banaliserte Arendt og ondskapen ved gå langt i retning av å mene at SS-mennene og dødens håndlangere kunne leve vanlige familieliv. At de onde handlingene var noe de parkerte når de gikk hjem. De levde i en kompartementalisert virkelighet.

Her svinger filosofen med det menneskelige ansikt over til å relativisere og banalisere ondskapen. Under gitte vilkår kan vi alle bli bødler.

Det vi savnet i rettssalen er en prest. En som kunne si noe om menneskets evne til ufattelig ondskap. At denne ondskapen er forbundet med dype lag i mennesket, av driftsbasert og mytologisk karakter. Mennesket har tegnet og fortalt om disse kreftene i århundrer. Men når vi skal forklare det verste som har skjedd oss i fredstid, er det som om vi mangler språk.

 

Les også

-
-
-
-
-
-