Nytt

Hvor mange tunger skal Norge snakke med utenrikspolitisk?

Statens Pensjonsfond Utland er en elefant, også internasjonalt. Hva fondet foretar seg har derfor betydning for oppfatningen av Norge utenlands. At leder Yngve Syngstad uttaler at fondet stemte nei til avtalen som reddet Hellas fra konkurs, er utrolig. Det er utrolig at Slyngstad kunne stemme nei til en avtale som hele eurosonen var avhengig av skulle reddes i havn.

Spørsmålet er: Har Slyngstad så stor handlefrihet? I så tilfelle har ikke Norge bare ett utenriksdepartement, men to. Eller enda mer utrolig: Slyngstad hadde sikret seg ryggdekning fra finansminister Sigbjørn Johnsen. I så fall er det en politisk skandale. Men arbeiderpartistatsråder pleier ikke dolke hverandre i ryggen i så viktige spørsmål.

Det mest sannsynlige er at politikerne ikke har forutsett at Oljefondet ved Slyngstad ville så i situasjoner der man må velge mellom strenge økonomiske egeninteresser og utenrikspolitiske hensyn.

Slyngstad gjorde det mandatet hans tilsa: prioriterte økonomisk avkastning. Men det tyder på dårlig kommunikasjon og/eller dømmekraft at kursen ikke ble korrigert. Norge har ikke råd til å legge seg ut med EU. Da hjelper det ikke å låne ut 50 milliarder til Pengefondet. Her var det langt mer som sto på spill, og Oljefondet kunne utløst en konkurs. Da ville Slyngstad gått inn i historiebøkene som den som felte euroen.

Hvor er Stortinget, hvor er mediene? Det område hvor vi virkelig betyr noe internasjonalt – sovereign fund og olje, får stemoderlig behandling.