Kommentar

Det er ikke så svært mange år siden at undertegnede i grenseløs naivitet trodde at det kunne være mulig for et tenkende menneske i samfunnet å:

1. Hevde med kraft at kvinner har rett til lik lønn og innflytelse og forsvare dem mot den grove krenkelsen de, skapt i Guds bilde, blir utsatt for gjennom voldtekter, prostitusjon og selektiv abort av jenter i for eksempel visse asiatiske land – uten samtidig å måtte svelge den militante feminismens uforsonlige holdninger til menn.

2. Erkjenne at fosteret er et menneske som er skapt i Guds bilde, og i kirkens felleskap følgelig både si nei til abort og samtidig tilby tilgivelse og sjelesorg til dem som likevel velger abort – uten å tvinge denne overbevisningen på andre gjennom lover eller på andre måter.

3.Gi støtte til trakasserte homoseksuelle mennesker og møte dem med forståelse i deres vanskelige situasjon – uten å redusere problemet til et spørsmål om undertrykkelse av minoriteter eller, i strid med Skriftens og kirkens samlede tradisjon, akseptere det brudd på skaperordningen som homoseksuelle handlinger er.

4. Møte alle enkeltmennesker av andre kulturer/ religioner med den samme grunnleggende respekt man møter «sine egne» med – uten å måtte lukke øynene for de reelle problemer som en betydelig innvandring kan medføre for det samfunnet man lever i.

Men, nei, dette ser ikke ut til lenger å være mulig. Hvis man som tenkende menneske i dagens samfunn prøver å gi til kjenne en både – og – innfallsvinkel til ovenstående og andre viktige problemstillinger, blir man oftest frosset ut, av denne uforsonlige og firkantete enten/eller-mentaliteten som i stadig stigende grad har bredt seg i den offentlige debatten, og da særlig i mediene, som ser ut til å elske denne steile enten/eller- mentaliteten. Det er de steile fronter som sørger for de fete overskriftene, ikke de sindige samtalene «over gjerdet.» Og politikken dilter etter. Dermed oppstår det i beste fall et «folkelig felleskap» hvis «lim» utelukkende kan bestå ved ganske så sterke tvangsmidler diktert fra de høye parnassene i maktapparatenes nomenklatur. Den minste antydning til motforestillinger overfor denne nomenklaturens oppleste og vedtatte «sannheter» resulterer ofte i beskyldninger om at man lider av visse former for » fobier» – det være seg «islamofobi», «homofobi» eller tilsvarende, noe man som reflekterende menneske overhodet ikke kjenner seg selv igjen i fordi man som enkeltmenneske slett IKKE lider av slike «fobier.»

For noen år siden hadde Pave Benedikt XVI – en av vår tids mest skarpskodde teologer og tenkere –
et møte med en del journalister som ga til kjenne en ganske stor grad av utålmodighet over pavens ofte lange svar på deres spørsmål à la – «Når vil den katolske kirken endelig innse – – – når kan vi forvente en reform av – – – når vil man åpne for kvinnelige prester – – – hva med dogmene om jomfru Maria – – -» etc. etc. Da uttalte paven, i sin vanlige, rolige sindighet: «Mine damer og herrer, dere kan ikke forlange av meg at jeg skal kunne gi enkle svar på kompliserte spørsmål.»

Amen – sier jeg. Det er ikke så lett å besvare et spørsmål som eksempelvis «hva er meningen med livet», når det bare er «ti sekunder igjen av sendetiden.» Og hvis det er noen «fobi» som undertegnede gladelig innrømmer at jeg lider av, saa er det en «fobi» mot den steile enten/ eller- mentaliteten, i konfrontasjon med vår tids mange livsviktige problemstillinger. Da foretrekker jeg heller å fortsatt gjelde som «naiv.»

Köln, 09.09. 2011,
Arvid Genius