Danmark har en bredere debatt, også om 22/7. Ett eksempel å det er bladet Ræson.dk, som har intervjuet fire personer om terroren.

To av dem representerer Politiken-segmentet, der ikke alle, men flere prominente velger å legge ansvaret på den islam-kritiske fløy, og det på en måte som legger et direkte ansvar på dem for «tonen». Tonen har lenge vært et kjent begrep i dansk debatt. Nå får det også her en dyster klang i skyggen av 22/7.

Disse argumentene er velkjent fra norske medier som alle mer eller mindre har preg av «Politiken».

Men Danmark har også stemmer som nyanserer, en av dem er debattredaktør på dagbladet Børsen. Han heter Christopher Arzrouni.

Ræson.dk spør om det finnes en sammenheng mellom ord og handling:

1. Har den offentlige debat om islamisme mm bidraget til den forbrydelse vi har set i Norge?
ARZROUNI: Ingen af de nationalkonservative, jeg kender til, har udtrykt støtte til nogen som helst form for terror eller vold. Og nu vil visse kredse forsøge at få dem til at tie ved at gøre dem ”skyldige ved association”. Det er lumpent at udnytte terroren i Norge til det. Især fordi terroristen i Norges motiver og metoder endnu er ukendte. Jeg har dog læst, at terroristen skulle have skrevet følgende i sin dagbog: “For alle, som kender mig, fremstår jeg som en moderat, højreorienteret mand og ikke en modstandskriger”. Det tyder netop på, at terroristen ikke har noget egentligt fællesskab med dem, venstrefløjen nu vil slå ham i hartkorn med.

Går det an å påvise et ansvar, er bloggere ansvarlig for Behring Breiviks tanker?

Jeg er overbevist om, at terrorister er så hårdhjertede, at debattens karakter hverken betyder fra eller til. De er ligeglade med, hvad andre folk siger. Hvad der betyder noget, er deres egen forestillingsverden.

Arzouni nevner ekstremisme både på høyre og venstre fløy samt islamister. At feks. venstresiden skulle bidra til et usunt klima er overhodet ikke tema i Norge. Kan det tenkes at denne mangel på selvkritikk og selvrefleksjon sier noe om en mental tilstand, der egne handlinger ikke er gjenstand for kritikk?

NRK og avisene har feks. informert publikum om høyreekstremismen i Sverige. Vi har aldri fått høre noe om venstreekstreme i Sverige som har angrepet politikere som har stilt opp for Sverigdemokratene, fysisk. Under valgkampen i fjor ble partiets møter ødelagt gjentatte ganger.

Venstresiden i Danmark har også en voldelig fraksjon, som har kartlagt motstandere systematisk, angrepet dem fysisk, og gått til angrep på politikere som Pia Kjærsgaard.

I Norge har Blitz vært voldelig. Den verbale venstresiden har nøyd seg med «ideologisk vold»: historieforfalskning, ignorering av forbrytelser som ikke passer inn, og mistenkeliggjøring og fiendtlighet mot vår viktigste allierte USA og Israel.

Disse tankene har hatt dominans så lenge at det har dannet «skole», og folk lærer seg Den gode smak uten å merke det. Det oppleves som «at det skal være sånn». Til slutt vil man ikke kjenne igjen hvor forutinntatt man er og anklage mennesker som ikke deler denne Smak for å ha fordommer! Noe av denne prosessen er det som har utspillet seg i Norge de senere tiår. Det er særlig generasjonene som har tatt høyere utdannelse som er blitt farvet av disse holdningene. Vi står derfor i den underlige situasjon at det er høyere utdannelse som resulterer i forutinntatthet, mens vanlige mennesker har bevart en større grad av uavhengighet. Når vanlige mennesker gjør seg erfaringer de gjerne vil kommunisere, møter de motstand fra de med makt, i medier, akademia og politikk. Folk hører og ser, men de føler ikke at debatten gjenspeiler deres bekymring og tanker. Når denne eliten ikke bare forholder seg passivt, men går aktivt ut og beskylder folk for å være fremmedfiendtlige eller rasister, slik flere statsråder gjorde umiddelbart etter Ali Farah-saken, tror folk ikke sine egne ører. Det tar lang tid før de reagerer, men nå har denne antirasistiske kampanjen pågått så lenge at folk har reagert. De finner seg ikke i å bli stemplet på denne måten. Når de prøver å ta opp legitime problemer får de høre at de er rasister.

22/7 er Ali Farah-saken i gigantisk format. Tendenser fra media tyder på at noen ønsker å gjenta mønsteret, ved å sette i gang en kampanje mot alle som har forsøkt å reise en bredere debatt. Man går etter de få motstemmene som eksisterer: rights.no, honestthinking.org, document.no. Fordi motviljen mot å diskutere har vært så stor fra toppen, har disse små nettstedene fått en viss symbolsk betydning. Men hvilket signal sender det til folket hvis de opplever en kampanje mot dem som grenser til hets? Vil de ikke føle at dette er et signal til dem, at det er de virkelige adressaten?

Studier har bekreftet at holdningskampanjer og Oppdragelse med en slik dobbelt bunn er noe folk reagerer på. Antirasistiske kampanjer resulterer i det stikk motsatte: Man blir mer fylt av mer antipati mot ikke-vestlige innvandrere.

Svaret ovenfra er at dette viser hvor mye grums som bor i folk. Men kan svaret være at det er de som står for kampanjene som er problemet? De vil ikke slippe inn lyset. Sannhet er Lys.

Arzouni tør å se 22/7 på et nivå som offentlige personer i Norge har problemer med å forholde seg til. Når man hiver ut kristendommen hive man ut så mye mer. Man mister nøklene til sin egen kultur.

2. Er forbrydelsen udtryk for en generel forråelse af samfundet?
ARZROUNI: Under Anden Verdenskrig begik ”almindelige mennesker” også uhyrlige ting. Det er trods alt gået lidt bedre siden da. Jeg tror, vi må indse, at grusomheder ligger lige under overfladen selv hos tilsyneladende civiliserede mennesker.
Måske er det store problem i dagens Europa, at vi tror, vi er så pokkers moderne, at vi overser et af kristendommens væsentlige budskaber. At vi alle er syndere. Nutidens mennesker vil ikke vedkende sig den slags. Indtil videre gætter jeg på, at attentaterne i Norge er gruopvækkende ”moderne”. Jeg gætter på, at terroristen har brugt attentaterne som et middel til at opnå opmærksomhed om sit politiske manifest. Han var åbenbart for ligegyldig til at få det på anden vis.

Les også

-
-
-
-
-
-