Drapet på 35 år gamle Einar Opsahl ved Bislett i Oslo natt til lørdag gjør inntrykk. Slik flere andre lignende hendelser har gjort inntrykk.

Hva sier medier og eksperter? Dekning og kommentarer sier mye om hvor de befinner seg mentalt. På utsiden.

De fleste oppegående mennesker vil ha fått med seg at Oslo er en helt annen by. Den er befolket av mennesker vi ikke aner noenting om. Likevel benytter medier og eksperter et språk fra 90-tallet. De snakker om «blind vold». Det er passé. Han som skjøt, skjøt for å drepe.

Avisene gjør flere ting på en gang. For det første hausser man opp storyen ved å snakke om «likvidering», et helt malplassert begrep. Når man likviderer, vet man hvem man dreper. Motstandsbevegelsen likviderte angivere, Stalin likviderte sine politiske motstandere. Men skuddene i Pilestredet var ingen likvidering. Det var en spontan handling. Det kunne vært hvem som helst. Det ble Einar Opsahl.

Hans liv endte en juninatt i et strøk av Oslo som mange vil ha gode minner fra. Det er et knutepunkt i byen mellom St. Hanshaugen og Josefinegate og Homansbyen/Bogstadveien, og oppover mot Blindern. Like i nærheten ligger Høgskolen med mange unge mennesker. Det er stor trafikk.

Men på natten endrer Oslo karakter. Det er mange eksistenser å se som man ellers ikke legger merke til. Man bør ha øynene med seg. Uventede ting skjer.

Den hjemmevante trygge følelsen som navnet Bislett inngir, er en saga blott. Det er vår elite som dyrker et krampaktig forsøk på normalitet. De har interesse av at fasaden ikke skal sprekke. At bildet av det trygge, gode Oslo består.

Det er nok å ta trikken gjennom byen for å konstatere at dette er en illusjon. Ansiktene er fremmede for hverandre og later som de ikke ser hverandre.

Hukommelse

Det er bemerkelsesverdig at VG ikke nevner en annen dramatisk hendelse på samme sted, som også gjorde inntrykk: afrikaneren som gikk amok på trikken med en Rambo-kniv og spredte død og forferdelse. Det var også en brutal påminnelse om hva slags mennesker som går rundt blant oss.

Eliten, sakkunnskapen, mediene kom til at det var helsevesenets skyld, han var blitt utskrevet. Han ble dømt til tvungen behandling, men det er lenge siden avisene skrev at han var ute på permisjon.

Drapene og overfallsvoldtektene er en påminnelse om at vi ikke aner hvem vi har rundt oss. Det vil ikke mediene ta opp. Det er politisk ubekvemt. Mediene er ikke lenger på publikums parti.

Hadde de det vært, ville de stilt nettopp det spørsmålet: Hvordan kan myndighetene tillate at det slippes inn titusener av mennesker som vi ikke aner hvem er, hvor de kommer fra, hvilke historier de bærer på. Det har vært bevisst politikk i mange år, og intet tyder på noen omlegging.

Derfor vil det bli flere drap, flere overfallsvoldtekter, flere desperadoer, med og uten våpen. Det er garantert. Vi vet bare ikke hvem og når. Det er som russisk rulett. Det kan ramme hvem som helst.

Mange ting bør vi unnlate å gjøre, for å eliminere risiko. Som å snakke til en privatbil som kanskje er pirattaxi. Alt som smaker av ukjent farvann nattestid bør unngås. Det vil begrense folks handlingsfrihet. Visse områder av byen frekventeres ugjerne, visse mennesker unngår man. Man snakker ikke til fremmede. Og mange forlater byen. De liker ikke følelsen av «Taxidriver» i Oslo.

Spekulasjonene om hva som trigget drapsmannen, er tynne. Det er synd at en erfaren og klok kvinne som Ragnhild Bjørnebekk roter til begrepene ved å snakke om «krenkelsesfundamentalisme» i betydningen lettantennelige som oppfatter selv den minste ting som provokasjon. Det er ellers et uttrykk fra debatten om islam og ytringsfrihet. Kriminolog Leif Petter Olaussen er ute på samme bortforklarende galei når han sier:

– Hvis politiets forklaring stemmer, er dette en situasjon som springer ut av en misforståelse, som utvikler seg til en krangel … Det kan skyldes at den drepte har sagt noe drapsmannen har oppfattet som krenkende, sier kriminolog Leif Petter Olaussen ved instititt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Her legger Olaussen skylden på en drept mann. Opsahl kan ikke forsvare seg. Det er en bekvem politisk unnskyldning: Offeret har sagt noe som utløste en overilt handling.

Men poenget er at man ikke trenger si noe provoserende eller uoverlagt for å få et skudd i tinningen. Det er det som er saken, og som eksperter og presse ikke har forstått. Hvor har de vært alle disse årene? Man trenger bare befinne seg på galt sted til gal tid.

Men dette er et ubehagelig utgangspunkt, for hvis det blir mange slike hendelser, må spørsmålet uvegerlig dukke opp: Hvem har sluppet alle disse gale menneskene løs i byen?

Hva kan gjøres for å stanse dem?

Forslagene som serveres, er patetiske. Det er den samme gamle lunkne grøten man har varmet opp hundre ganger før.

Eksperter og presse synes interessert i å psyke ut publikum, for man sier at det ikke er noe man kan gjøre for å beskytte seg. Vi skal altså bare la oss skyte.

Ifølge Bjørnebekk kan et blikk være nok. Vi skal altså slutte å se på andre, særlig utlendinger. Vi har hørt om «blikking» som konflikttema på skoler. Det er vel ikke lenge før dette blir anført som forklarende årsak i rettssalen: han så på meg!

Hvis traumer tillegges vekt, hvorfor ikke et blikk?

Byrådsleder Stian Berger Røsland minnet om at dette slett ikke er hverdagskost i Oslo, at vi ikke må få panikk og la frykten overta.

Dette er samme type argumentasjon som etter terror.

Men samtidig sier man at det ikke er noe vi kan gjøre noe med. Det er doble og schizofrene signaler. Politikerne og mediene dobbelkommuniserer, og det de vil skjule er at byen er forandret til det ugjenkjennelige. Det hadde vært redeligere om de hadde sagt: Dette må vi regne med mer av i tiden som kommer. Det vet vi likevel er tilfelle.

Hva kan gjøres, konkret?

Dansk Folkeparti har foreslått å innføre automatiske straffer. Hvis du blir tatt på byen med et ulovlig våpen, skal du automatisk få ett års fengsel. Selv om våpenet ikke er avfyrt. Det skal være risikoen for å bære et våpen på byen.

Innføring av automatiske straffer vil være forebyggende. Den potensielle forbryter vet hva han kan vente seg. Det vet man ikke nå. Man kan satse på at en kriminolog kommer løpende med forklaringen på et fat: Den drepte sa noe krenkende.

Akkurat som med skattene kan de automatiske straffene skjerpes etter hvert som kriminaliteten forverres.

I stedet for vekselvis å si at dette ikke er typisk for Oslo/alternativt; noe vi ikke kan gjøre noe med, burde pressen reise slike krav. Det er enkelt. Andre land som USA gjør det.

Men så brutale som amerikanerne vil vi jo ikke være. Vi tar heller sjansen på et skudd i tinningen etter en tur på byen.