Feature

Redaksjonen har fått tilsendt bilder som viser tortur og mishandling i Iran. Dette er det «mildeste» bildet, men sier likevel mye: staten benytter heisekraner til å henge folk, i full offentlighet. Guttunger står foran fotografen. Selv en dødsstraff kan utføres i visse former, hvis den er forankret i lov og rett. Men i et diktatur som Iran er det selve måten som er like avgjørende: ydmykelsen og nedverdigelsen er like viktig som selve straffen. Kombinasjonen av nedverdigelse, også i døden, er et mektig signal som myndighetene vil sende til folket. Derfor hengning med heisekran. Det er ikke fordi Iran mangler galger.

Noe annet slår en: Hvorfor vekker ikke disse bildene samme oppsikt som Abu Ghraib? Det er forståelig at Abu Ghraib vakte oppsikt, men det er ikke forståelig at bildene fra Iran ikke vekker samme interesse. At det ene gjelder verdens mektigste demokrati, og det andre et diktatur, er ikke hele forklaringen.

Noen kastet seg begjærlig over Abu Ghraib og det er de samme menneskene som snur ryggen til bildene fra Iran. Er det da rettferdighet og menneskeverd en er opptatt av? Eller er det noe helt annet?