Kommentar

Elleve dagers avispause gjør at man har overskudd til å lese norske aviser nøye. Helhetsinntrykket er aviser med synkende kvalitet. Fordi man mangler viljen til å stille opp overfor en kompleks virkelighet. Man gir seg forenklingen i vold. Har man først abdisert i kampen om å forstå virkeligheten, går det fort nedover.

VG er Norges mest proffe avis. Men svakhetene er ikke vanskelig å få øye på. Det er mangel på ærlighet. Vilje til å se sin egen samfunnsrolle, som avis og enkeltjournalist. Begge deler er tabu.

Noen ganger blottlegger kommentatorer mer av seg selv enn de er klar over. Anders Giæver har nådd langt. På side to tar han for seg Abu Ghraib. Han mener å ha funnet ut de amerikanske soldatene drev torturen og mishandlingen for fun. Slik nazistene også var i stand til. Han har nettopp sett Schindlers liste om igjen, i DVD-format vil jeg tro, og kan ikke glemme Amon Goeth som sto på verandaen og skjøt ned fanger for moro skyld. Han sier nazistene var i stand til å ta bilder av slike situasjoner som om det var ferieminner. Dette er koblingen mellom Holocaust og Abu Ghraib.

Dette er store, alvorlige temaer. Giæver liker å være kjapp. Det kan ikke gå bra. Giæver får seg til å skrive at for ham er Abu Ghraib verre enn My Lai. Man kan skrive mye oppstyltet og slippe unna med det. Journalister gjør det hver eneste dag. Men det må være et visst forhold mellom ordene og fenomenene. Ellers mister de ethvert innhold. Giæver har en setning som punkterer mer enn bare artikkelen:

Bildet av den nakne irakiske fangen, innsmurt med ekskrementer, som står med armene utstrakt overfor en smilende, amerikansk soldat, med batongen hevet, er som hentet rett ut fra de verste fotografiene fra jødeforfølgelsene.

Det er en ganske sterk setning, men ikke slik Giæver tilsiktet den. Blikket vendes heller til hvem denne personen er som får seg til å skrive noe slikt. Jeg har litt vanskelig for å tro at Giæver vet så lite om Holocaust, skjønt hvem vet.

Det er mer uttrykksmåten vi fester oss ved, sammenligningene som går igjen over alt: den ubendige trangen til å sammenligne, sette på en skala, og si at noe er verre enn, for at det virkelig ryster. Man er svært lettvint med ordene, det er ikke så farlig om man skriver at «de er som hentet rett ut fra de verste fotografiene fra Holocaust». De verste? Nå er det ikke lenger en seriøs artikkel. Den er punktert. Nå er det VG-journalisten fra Hallo i uken som snakker: Det er fra VG hær du…

Men neste setning kaster en skygge over VG-journalisten med det guttete utseendet: Bilder av menneskelig fornedrelse, så avskyelig at man umiddelbart etter at man har sett dem angrer på at man har sluppet dem inn i bevisstheten.

Virkelig? Er Giæver så sensitiv? Bildene er ille, men mer på grunn av konteksten; hvem som gjorde det, når og hvor. Det er deres politiske sprengkraft som gjør at de vil bli husket.

Men det interessante er at Giæver ordla seg omtrent lignende i en helt annen sammenheng, men da ønsket han å dele de skrekkelige bildene med lesere. Saken gjaldt Baneheia-drapene. I en kommentar da dommene hadde falt, skrev Giæver at han nærmest angret på at han hadde lest etterforskningsdokumentene, for det sto ting der som han aldri kom til å glemme, og helst ikke skulle visst. Likevel hadde han revurdert og mente nå at det ville vært riktig å dele materialet med leserne.

Et merkelig resonnement. Hvorfor påtvinge leserne noe man selv ønsket man aldri hadde lest? De aller fleste normale mennesker hørte nok om Baneheia til å forstå at de ikke ville vite mer enn de ante. Det holdt i lange baner. Hvorfor ønsker så en VG-journalist at avisen hadde delt disse mørke hemmelighetene med det norske folk?

Det er den slags journalister kan få seg til å skrive uten å bli avkrevd svar. Er forklaringen at VG og Dagbladet stadig har tøyet grensene for hva de kan trykke, slik at man i ettertid angrer på at man ikke viste mer av mørkets hjerte?

Giæver kommer drassende med Hannah Arendt på slutten av sin artikkel. Av en eller annen grunn er det hennes bok om Eichmann-prosessen og uttrykket Ondskapens banalitet som mange norske skrivende siterer når de skal snakke om det radikalt onde. Boken kom ut på midten av 60-tallet. Det er ikke spesielt originalt å anføre uttrykket. Det har skjedd en del på området på 40 år, for å si det forsiktig.

Jeg tror ikke Giæver er dum. Jeg tror han lider av den grenseløse arrogansen som nærmest siver inn med morsmelken når man jobber i Akersgata, og som gjør at man ikke en gang ser når man blottlegger seg selv. For det gjør Giæver på en ubehagelig måte.

Arendt sto for det stikk motsatte av de holdninger Giæver legger for dagen: det manglende selvoppgjøret. Hun ville satt journalistene til veggs og spurt: Er dere ikke selv med på å lage en virkelighet der ingenting er seriøst mer, der alt bare er for fun? Eller som appellerer til kikkeren i oss ved å friste med detaljer om sex-liv og privatliv. En virkelighet uten grenser. Der alt er bare horeri.

En herostratisk berømt vaktsjef i VG sa det faktisk slik en gang i møte med journalister i det som da het Arbeiderbladet: Dere er som horene på Ankertorget. Vi er de skikkelige luksushorene.


Suvenirer fra helvete

Fangene i Abu Ghraib-fengselet ble ikke mishandlet og fotografert som en del av avhørsmetodene. De ble mishandlet og fotografert for moro skyld.

Av ANDERS GIÆVER

Les også

-
-
-
-
-