Kommentar

Saken om den danske offiseren Annemette Hommel er et spørsmål om troverdighet. De dansk-palestinske tolkene fastholder sine anklager, Hommel avviser dem kategorisk.

Den ene tolken, som utløste rabalderet, ved å skrive et klagebrev, mener hun oppførte seg i strid med reglementet, ved å nekte fangene vann og toilettavtrede. Hommel sier det er tøv: avhøret varte bare en time, fangen brukte vann bare som påskudd til å slippe å svare.

Hva dreier saken seg om? Omstendigheter og holdninger ser ut til å spille en stor rolle: Således forteller Hommel at hun lot fangen sitte på bakken, mens hun selv sto, for å ha det psykiske overtak.

Er det dette som tolkene og auditørkorpset kaller fysisk stressende situasjoner? I så fall dreier det seg kanskje mer om at tolkene har reagert på at fangene ble plassert i en for dem ydmykende posisjon når det gjaldt en kvinnes autoritet over en mann.

Det finnes ledetråder for en slik tolkning: I februar skrev Berlingske om konflikter blant de irakisk-innleide tolkene (det var før de palestinske var klare). Det var to menn og en kvinne. Den ene mannen la seg etter kvinnen, men fikk avslag. Han klaget på henne, og sa han ikke kunne arbeide med en kvinne. Hun ble skiftet ut med en mann! og den danske ledelsen i Irak søkte Likestillingsmyndighetene om å få lov å avvike likebehandling mellom kjønnene når de skulle søke om flere tolker.

Det kapitulerte med andre ord for macho-kulturen blant irakere. Den kvinnelige tolken hadde kommet seg ut av et tvangsekteskap og var i ferd med å avslutte en akademisk utdannelse.

Hommels øverste sjef i Irak, Henrik Flach, sier til Berlingske at han hadde gitt beskjed om at fangene skulle få så mye mat og drikke de bare ville. De skulle også få sitte på en stol. Det eneste man var ute etter var navn og adresse. Ikke noe mer. Så skulle britene ta seg av resten.

Man undres hvor effektivt det er å behandle fanger man ønsker opplysninger fra som kamerater. Og hvor er moralen, hvis britene benytter de samme metoder som man selv ikke må bruke: Dette tas opp i danske aviser i dag.

Ekstrabladet var først ute med TORTURCHOK over hele første side. Avisen har samme ludderprofil som Dagbladet: Her selges saken for alt den er verdt, som et nytt Abu Ghraib. Det er symbolet, hva man kan gjøre ut av det.

Så følger DR opp, og Senteret for torturskadde. Lederen ønsker at Hommel skal siktes etter den mest alvorlige paragrafen, for tortur. For å statuere et eksempel. Det er mindre interessant at Genevekonvensjonene faktisk åpner for mildt press, som lyd, søvnmangel, hetter.

Man trekker en tvangstrøye av idealer over soldater i krig som har lite eller ingenting med den situasjonen de står oppe i. Det kan kun virke demoraliserende. Spranget mellom halshogde gisler og det humanistiske pjattet blir for stort.

Det forekommer oss at det Hommel-saken dreier seg om er dyktige danske soldater som forsøker å gjøre en jobb, og som takk blir røvrendt av en ledelse som ikke våger å bakke dem opp. Det kalles svik på dansk.

Berlingske har en profil på Hommel:

Berlingske Tidende