Sakset/Fra hofta

I den gode saks tjeneste: Forskerne Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen har fått tillatelse av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora å sende falske jobbsøknader for å avsløre diskriminering. Baard Meidell Johannesen i NHO reagerer.

Det er en viktig grense som overskrides. Samfunnet er i andre sammenhenger opptatt av personvern, også for potensielt kriminelle. Men arbeidsgivere er det visst ikke så farlig med.

Samfunnsforskerne Jon Rogstad og Arnfnn Haagensen Midtbøen har fått tillatelse av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora å forske «under cover», melder bladet Forskningsetikk.

De iscenesetter to søkere, én med minoritetsklingende navn og én fra majoritetsbefolkningen, som deretter opptrer som om de er reelle søkere på et knippe utlyste stillinger. Metoden innebærer en telefonsamtale med arbeidsgiver, innsending av identiske søknader og eventuelt oppmøte på jobbintervju.

Forskerene selv er klar over at de er i randsonen: «Spørsmålet er derfor ikke om noen mener den er problematisk eller ikke. Den er problematisk.» sier Jon Rogstad til Forskning.no. Men hans forskerkollega Midtbøen har svaret:

«Man kan spørre seg hva som er mest etisk betenkelig, å bruke metoden eller å la det være – gitt at man har mistanke om det er faktisk forekommer et betydelig omfang av diskriminering og det ikke finnes gode metodiske alternativer».

En ting er at det må være nærmest umulig å konstruere identiske jobbsøkersituasjoner for folk med helt forskjellig bakgrunn.

En annen ting at de viktigste årsakene til lavere yrkesdeltagelse blant innvandrerbefolkningen er utdanning, kompetanse – særlig norskkunnskaper og kulturelle faktorer – og ikke diskriminering. Hvordan kan f.eks. diskriminering forklare at tamiler har yrkesdeltagelse omtrent på linje med innfødte nordmenn?

Men det virkelig problematiske er:

Her har vi to forskere som i årevis har prøvd å dokumentere diskriminering i arbeidslivet, uten å lykkes. Men så overbevist er de allikevel om at det finnes, at de velger å ta i bruk etisk betenkelige metoder. Og spørsmålet vi må stille er da: Hvordan kan vi vite at de ikke vil bruke andre «etisk betenkelige metoder» når de skal tolke og presentere resultatene sine? Hvordan i all verden kan vi stole på forskere som mener at hensikten helliger middelet?

Forskere i burka?