Gjesteskribent

Fra forordet til den nylig utkomne boken La bellezza e l’ inferno (Skjønnheten og helvetet) av Roberto Saviano, forfatteren av Gomorra.

Det å skrive har i disse årene gitt meg sjansen til å eksistere. Og hvis noen håpet at det å leve i en svært vanskelig situasjon kunne få meg til å brenne inne med ordene, tok de feil. Jeg har vel skrevet i ti forskjellige hus, mørke og bitte små alle sammen. Jeg kunne ha ønsket at de var større og lysere, men det var ingen som ville leie ut slike hus til meg.

Ikke kunne jeg dra rundt og lete etter hus, ei heller bestemme på egenhånd hvor jeg skulle bo. Og hvis det ble kjent at jeg bodde i den eller den gaten, ble jeg straks tvunget til å flytte. Dette er virkeligheten for mange som lever i samme situasjon som meg. Man møter opp for å beskue leiligheten som carabinierene under store anstrengelser har funnet, men så snart eieren drar kjensel på deg, er svaret bestandig det samme: «Min herre, jeg har stor beundring for Dem, men jeg har allerede masse problemer. De forstår utvilsomt at folk her er redde.»

Men jeg har ikke bare møtt denne frykten, som i realiteten er en feig unnskyldning fra den som ikke vil assosieres med den ene siden – min side. Jeg har også vært gjenstand for vennlig oppmerksomhet fra folk jeg ikke kjente, som har tilbudt meg et gjemmested, et rom, sitt vennskap, hjertevarme. Og selv om jeg ofte ikke har kunnet akseptere deres tilbud, har jeg skrevet også på slike gjestfrie steder fulle av hengivenhet.

Mange av sidene i denne boken er forresten ikke skrevet i boliger, men på hotellrom. Mørke, uten vinduer som kunne åpnes, uten luft. I utlandet har det også hendt at jeg ikke så annet enn disse rommene, eller profilen av byen bak de mørke vinduene i en pansret bil. De tok ikke sjansen på å la meg gå ut, ofte lot de meg ikke engang overnatte i det samme hotellet mer enn én natt. Jo lenger unna kriminaliteten og mafiaene virker, i desto større grad behandler de deg som noe som kunne eksplodere i fanget på dem. Med hansker som får deg til å lure på om de skal brukes til seremoniell eller eksplosjonsteknisk arbeid. Og du forstår ikke om du mest er en gavepakke eller en pakkebombe.

Enda oftere har jeg skrevet i kasernene. I den nesten tomme og helt urørlige magen på en diger gammel hval som vil svømme. Mens du merker at det er liv og røre utenfor, det er sol, det er allerede sommer. Du vet at hvis du kunne gå ut, ville du to minutter senere gå forbi ditt gamle hus, det første hvor de sa «Endelig drar du din vei!», og fem minutter senere ville du være ved havet. Men du kan ikke gjøre det. Men du kan skrive. Du vil og du må fortsette. Kynismen som særpreger mange av skribentene lar en få et glimt av en slags kronisk likegyldighet overfor det som har et formål. Eller tilbaketrukketheten til dem som bare vil lage en presentabel bok, finpusse ordene inntil de finner en vakker og lett gjenkjennelig stil. Er dette skribentens jobb? Er dette litteratur? Da ville jeg foretrekke å la være å skrive. Behovet for å ødelegge alt det som er ønske og vilje, det er kynisme. Det er rustningen til disse som er desperate uten å vite det. Disse som ser alt som en slu manøver for å berike seg, de betrakter kravet om forandring som et naivt innfall hos trollmannens læregutt, og det skrevne ord som når frem til mange som en svindlende gateselgers verdiløse varer.

Det er ikke mulig å ta noenting fra disse skeptiske damene og herrene, som hele tiden gliser sarkastisk i vissheten om at alt vil ende dårlig, for de har ikke lenger noe som er verdt å kjempe for. Men med sine desillusjonerte og beskyttede livs privilegier, har de ikke den fjerneste anelse om hva det virkelig vil si å skrive. Å skrive er det motsatte av alt dette. Det er å klare å bringe ordene videre til verden, å sende dem videre som om de var en lapp med en hemmelig beskjed, en av disse som du må lese, huske og siden ødelegge: rulle den sammen til en ball, blande den med ditt eget spytt, og la den sønderslites i magen. Å skrive er å gjøre motstand. Omstendighetene rundt mitt liv har i de siste årene gjort det mulig for meg å møte mange mennesker som jeg aldri kommer til å glemme. De har latt meg møte Enzo Biagi, latt meg forstå at denne aldrende herren fortsatt hadde stor lyst til å stille spørsmål og forsøke å forstå verden. Og Miriam Makeba, den store «Mamma Afrika», stemmen som sang om et kontinents frihet, men som døde i Castel Volturno etter en konsert til minne om seks brødre tatt av dage av Camorraen, og for å uttrykke sin solidaritet med meg, som hun aldri hadde møtt, blinken til en fiende hun ikke engang visste navnet på.

[…]

Av og til hender at jeg ser bakover i tiden. Og da står det klart for meg hvem denne boken ikke er beregnet på. Den er ikke tilegnet alle de personene jeg vokste opp med som har nøyd seg med å holde seg flytende og å holde ut i dag etter dag, dager som alle var helt like. Den er ikke tilegnet de resignerte hvis eneste beskjeftigelse er å bytte kjærester, å velge blant de tiloversblevne som om de var gamle sko i en nedstøvet eske. Eller den som tror at det er ved å stå på ryggen til den som har mislyktes at man blir voksen, heller enn å ta fatt på nye utfordringer sammen.

Jeg skriver ikke ved å sende brev til en fortid som jeg hverken kan eller vil finne igjen. For hvis jeg ser meg tilbake risikerer jeg å ende opp som Lots hustru, omgjort til en saltstøtte idet hun betraktet ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Det er dette smerten gjør med deg når den ikke får noe utløp: Den gjør deg om til stein. Som om din gråt, den som er i kontakt med din bitterhet, koagulerte til tallrike krystaller og ble til en dødelig felle.

Om jeg ser meg tilbake er det eneste jeg gjenkjenner meg i, mine egne ord. Denne boken er til den som har gjort det mulig for Gomorra å bli en farlig bok for visse maktmennesker som har behov for stillhet og skygge. Til den som har ytret lignende ord, til den som har lest fra bokens sider på piazzaene, for slik å bære vitnesbyrd om at min sak og mine ord var blitt alles. Uten disse ville jeg ikke ha klart å fortsette å eksistere eller tenke på fremtiden, vel vitende om at også et pansret liv er et liv. Uten leserne ville jeg aldri ha nådd avisenes førstesider eller fjernsynskameraene i beste sendetid. Det er lesernes fortjeneste at jeg forstod viktigheten av forholdet til massemedia. Når man ikke er omgitt av tomheten og teateret av løgner som ikke gjør annet enn å distrahere og gi falsk trøst, men snarere har mange personers ønske om og vilje til sannhet og forandring i ryggen, hvorfor ikke bruke alle mulige kommunikasjonsmidler til å samle kreftene? Hvorfor være så redd og mistenksom? Redsel, ja. I alle intervjuene i alle landene hvor boken min er blitt utgitt, spør de meg bestandig om jeg ikke er redd for at de kan ta livet av meg. «Nei,» svarer jeg straks uten å si noe mer. Så hender det jeg tenker på hvor mange som tror meg. Det er uansett sant. For den verste frykten jeg har, den som martrer meg uten stans, er at de klarer å ærekrenke meg, å ødelegge min troverdighet, å trekke alt det jeg har ofret meg for ned i sølen. De har gjort det med alle som har snakket ut eller anmeldt. Det er et sitat av Truman Capote, like sant som fryktelig: «Det felles flest tårer for bønnene som blir hørt.» Hvis jeg har hatt en drøm, er det å vise at det skrevne ord fortsatt har makt til å forandre virkeligheten. Min «bønn» er takket være leserne blitt hørt, men den har også resultert i annet enn det jeg forestilte meg. Og dette var vanskelig å akseptere, inntil jeg forstod at ingen velger sin egen skjebne. Men man kan alltid velge på hvilken måte man vil leve med denne skjebnen. Og jeg vil så langt jeg klarer det forsøke å gjøre jobben min best mulig, uten snarveier eller forenklinger, for det er den forpliktelsen jeg føler overfor alle som har støttet meg. Denne bokens tittel har til hensikt å minne om at på den ene siden finnes friheten og skjønnheten som er nødvendig for den som skriver og den som lever, og på den andre siden finnes deres negasjon: helvetet som fortsatt ser ut til å ha et overtak.

Albert Camus har skrevet noe som tilsynelatende ikke er viktig. Jeg synes imidlertid det er mye i det, fordi det minner meg om det Giovanni Falcone sa om mafiaen og dens eksistens som menneskelig fenomen, begrenset av en begynnelse og en slutt som alle slike. Og det Camus skrev var dette: «Helvetet har bare en tid, men livet begynner på nytt en dag.» Det er dette jeg også tror, håper og ønsker.

Oversatt av Christian Skaug

Les også

-
-
-
-
-