Gjesteskribent

Av Ante Bergan: En jøde flyttet til Belfast, der han raskt ble møtt med følgende spørsmål:
– Er du katolikk eller protestant?
– Nei, nei, jeg er jødisk.
– Ja, det vet vi, men er du katolsk jøde eller protestantisk jøde?

Optimismen og pessimismen er gjensidige størrelser. Der du finner mye av den ene, finner du tilsvarende mye av den andre. Det ser ut til å være til å være en nødvendig dynamikk i menneskesinnet som balanserer de to. Der man drømmer om himmelriket, frykter man også helvete. Slik var mennesket for tusen år siden, slik er det i dag:

Integrasjon betyr at det norske samfunn er nødt til å legge mye, mye større vekt på toleranse, som en grunnverdi, enn det vi gjør i dag. Uten den evnen til å leve med hverandres forskjellige oppfatninger vil samfunnet bryte sammen i indre strid, og i verste fall i borgerkrig.

Her er det Lars Gule som viser frem sin himmelske lengsel, samt sin frykt. Himmelen for Gule er det multikulturelle samfunn, mer godhjertet, mer beåndet og mer tolerant enn det vi noen gang har sett før. Åpenbart ser mannen at han stiler ekstremt høyt, for det gjøres klart at innfris ikke himmelvisjonene, så åpenbarer det seg et begynnende helvete av et samfunn som det spås vil bryte sammen i indre strid og i verste fall i borgerkrig.

Den andre del av Gule-sitatet er lik de mer mørke synene du finner på www.honestthinking.org. Men Anfindsen hopper over den innledende superego-induserte, sfæriske gullalderdrømmen om det multikulturelle supersamfunn og går rett på down-siden. Dermed blir nettstedet bedømt av det dannete establishment som «mørkeblått» og «islamofobt». Men Anfindsen er bare Gule på en depressiv dag, når maniskheten har tatt ferie. Når det sosialliberale superegoet slapper av. Når de usensurerte assosiasjonsrekkene tillates å flimre forbi.

Ikke er det rart folk blir oppbrakt over Hallgrim Berg heller. De er redd for at det skal gå troll i ord. Man ser muligheten. Gule-sitatet er i denne forbindelse bare uttrykk for den alminnelige norske mentalitet på området: de overspente forhåpningene man har investert så mye av sin selvfølelse i, akkompagnert av det klassiske raseri rettet mot alle som våger å skrape i drømmene.

Det mange gode nordmenn ikke ser, er at historien har sin egendynamikk, som overgår den enkeltes vilje, sågar den samlede menneskehetens vilje. I en polarisert situasjon vil selv gode mennesker kunne komme til å måtte velge mellom brutalitet på den ene siden og grusomhet på den andre. Gandhis ord om at man «brukte Hitler for å fjerne Hitler» er en god observasjon i all sin selvfølgelighet.

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå at Bergs bok møtes med et vantro «mener du at vanlige muslimer er farlige?». Man skulle tro at vårt hyperavanserte samfunn var kommet lengre i basal selvinnsikt; selvsagt er vanlige muslimer farlige, akkurat som vanlige sekulær-kristne nordmenn er det. Begge grupper er farlige, livsfarlige, potensielt sett. Press dem opp i en krok, påtving dem noe de ikke har bedt om, forlang det umulige, forlang gjensidig toleranse, smil og evig imøtekommenhet ovenfor «den andre» og alle hans merkverdigheter og uvaner, og du skal se de grunnere menneskelige trekk komme frem. En påtvunget kultur er som et påtvunget ekteskap; det kan sikker holde en stund fordi en hel verden av svigerforeldre og andre sosiale intendanter står omkring og truer og oppmuntrer – men er det lykkelig, vil det tåle utfordringene?

Det er ondskapsfullt å påtvinge verden sine vyer, sitt grandiose eksperiment med et «gjør som jeg sier, vær tolerant, eller så går alt til helvete». Det er en kynisme drevet av pubertal hybris. Det er insensitivt.
Har man ikke lært noe av krigene på Balkan? Libanon? Eller Nord-Irland? Et kvart stykke øy hvor en brutal konflikt konsekvent følger religiøse skillelinjer. Det er ikke fordi at nord-irer er så ille at konflikten har bølget i generasjoner; i en polarisert situasjon må alle velge side, selv den intetanende tredjepart.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også