Feature

Det er et sitat av Truman Capote, like sant som fryktelig: «Det felles flest tårer for bønnene som blir hørt.» Hvis jeg har hatt en drøm, er det å vise at det skrevne ord fortsatt har makt til å forandre virkeligheten. Min «bønn» er takket være leserne blitt hørt, men den har også resultert i annet enn det jeg forestilte meg. Og dette var vanskelig å akseptere, inntil jeg forstod at ingen velger sin egen skjebne. Men man kan alltid velge på hvilken måte man vil leve med denne skjebnen. Og jeg vil så langt jeg klarer det forsøke å gjøre jobben min best mulig, uten snarveier eller forenklinger, for det er den forpliktelsen jeg føler overfor alle som har støttet meg. Denne bokens tittel har til hensikt å minne om at på den ene siden finnes friheten og skjønnheten som er nødvendig for den som skriver og den som lever, og på den andre siden finnes deres negasjon: helvetet som fortsatt ser ut til å ha et overtak.

Albert Camus har skrevet noe som tilsynelatende ikke er viktig. Jeg synes imidlertid det er mye i det, fordi det minner meg om det Giovanni Falcone sa om mafiaen og dens eksistens som menneskelig fenomen, begrenset av en begynnelse og en slutt som alle slike. Og det Camus skrev var dette: «Helvetet har bare en tid, men livet begynner på nytt en dag.» Det er dette jeg også tror, håper og ønsker.

Fra forordet til Roberto Savianos nye bok La bellezza e l’ inferno (Skjønnheten og helvetet).