Kommentar

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen går på lederplass om mulig enda lenger i sitt forsvar av David Irving, og sier det åpner for «svimlende perspektiver» hvis Irving blir dømt. Da kan enhver avvikende ytring om historien bli trukket for retten. Problemet er at Braanen ikke ser forskjell på løgn og sannhet.

Marxistene er vant til å se seg selv i opposisjon. Det er også revisjonistene. Men betyr det at de har noe til felles? Det mener åpenbart Braanen.

Uansett hva vi måtte mene om påstandene – og i Irvings tilfelle er det helt åpenbart at han ikke har dekning for dem – åpner det å bruke rettsapparatet til å rettsforfølge personer som uttaler seg om historiske spørsmål for svimlende perspektiver. Det kan i prinsippet ramme enhver påstand om historiske og politiske forhold som for øyeblikket ikke aksepteres av maktapparatet og den rådende konsensus.

Kan det ramme «enhver påstand», Braanen? Ser ikke Klassekampens redaktør at det er en vesensforskjell på å avsløre et fortrengt folkemord (Pamuk) og benekte et (Irving)?

Foranledningen til at Braanen nok en gang rykker ut for Irving, er at Pamuks sak er frafalt, og at Anders Heger kritiserte lederen som satte likhetstegn mellom de to sakene. Heger minnet korrekt om at også ytringsfriheten har grenser og viste til paragraf 135a, den såkalte rasismeparagrafen.

Her presterer Braanen å skrive:

…hensikten bak loven er å beskytte enkeltindivider og grupper mot å bli forfulgt og forhånet. Saken mot Pamuk og Irving handler derimot om hva som virkelig skjedde under folkemordene for henholdsvis 50 og 100 år siden.

Nettopp. Stryk «derimot», og sammenhengen blir tydelig. Skal 135a ha noen mening, er det i sammenheng med fortiden. Braanen omtaler historien som død materie som vi kan krangle om av hjertens lyst.

I det ene tilfellet handler det om at et land nekter å vedkjenne seg sine forbrytelser. Det er en klassisk ytringsfrihetssak, som tjener menneskeverdet og sannheten. I det andre tilfellet snakker vi om en person som misbruker sine evner til å stille spørsmål ved historiens verste folkemord, og det på en stadig mer radikaliserende og destruktiv måte. Det ærend Irving er ute i, er blitt stadig tydeligere. Derfor tapte han også rettssaken i London så det suste.

Lex Auschwitz er vedtatt for at ikke revisjonistiske miljøer fritt skal kunne hevde at Holocaust aldri fant sted. Irving kjente utmerket godt til dette forbudet. Klokskapen i å stille ham for retten nå kan diskuteres. Men å likestille hans sak med Pamuks er en himmelropende feilbedømming.

At Braanen fortsetter i samme spor tyder på at han ikke ser problemet. De «svimlende perspektivene» han snakker om, kan fremsette i det tilfelle at Irvings påstander skulle vinne frem. Men det perspektivet er han blind for.