Kommentar

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen sammenligner i en lederartikkel saken mot David Irving i Østerrike og saken mot Orhan Pamuk i Tyrkia. Braanen mener de er like.

Orhan Pamuk bør selvfølgelig ha frihet til å si og skrive hva han vil, men det samme bør også gjelde for David Irving, uansett hvor lite vi liker hans meninger. Hvis saken mot Pamuk droppes, mens Irving blir dømt, har vi ikke ytringsfrihet i Europa.

Lederen markerer et skille i Klassekampens historie. Tidligere har man forsvart Maos myrderier, og Pol Pots. Nå forsvarer man også erklærte revisjonister.

En styrke ved den marxistiske kritikk er at den allltid har sett politikken i et standpunkt. Det går ikke an å se Irvings sak løsrevet fra de synspunkter han forfekter. Han tapte så det dundret i saken mot Penguin og Deborah Lipstadt. Irving høstet som han har sådd. Han har villet erobre en plass innen historievitenskapen for en revisjonistisk forståelse av Det tredje rike. Med stor energi har han villet gi revisjonistene en slik legitimitet. Han har mislykkes.

Personlig mener jeg man bør følge Bjørnson: Trå ikke med jernhæl den som ligger i søla. Irving er ferdig. Østerrikske myndigheter burde nøyd seg med en advarsel, fulgt ham til grensen eller noe sånt. Istedet ble han arrestert og satt i varetekt for noe han skrev for lenge siden. Det skurrer.

Men mannen har altså vært en apologet for revisjonismen.

Orhan Pamuk derimot har våget å ta opp det første folkemordet i moderne historie. Det er altså to diamentralt motsatte saker: En kunstner forsvarer humaniteten. En kvasi-historiker går til angrep på den. Likevel mener en tidligere bolsjevik-avis at dette er samme sak. Ytringsfrihetens!

Anti-fascismen har vært fundamentet i all radikal tenking. Uansett hvor mange feilgrep og forbrytelser sosialistene har på samvittigheten, har de alltid kunne vise til en antifascistisk linje. Klassekampen bryter nå med denne.

Redaktørens omfavnelse av ytringsfrihet for de meninger vi finner «forkastelige», er den type toleranse som de kondisjonerte kan pynte seg med. Gir det dem et lite kick å kunne forsvare nynazisters rett til å hylle Hitler og folkemordet?

Hvis man slår inn på denne veien, er det ikke grenser for hvor man havner.

For det ligger i ytringsfrihetens prinsipp at den ikke bare skal gjelde retten til å lufte meninger som er bredt aksepterte i det gode selskap, men også synspunkter som de fleste av oss oppfatter som forkastelige. Det er på høy tid at norske forfatter- og ytringsfrihetsorganisasjoner engasjerer seg.

Braanen mener at norske forfattere og organisasjoner som P.E.N skal lage opprop for David Irving. Ikke bare mot at han sitter i varetekt, men også for hans rett til å hevde revisjonistiske meninger!

Hvor kommer denne forvirringen fra?

Bosnia er et stikkord. Da Milosevic slapp løs den etniske rensingen, var Klassekampen mer opptatt av å være mot USA og NATO og av å forstå Milosevic. Der røk den siste rest av moralsk nerve. For å si det retorisk: Klassekampen var mer opptatt av Stor-Israel enn Stor-Serbia.

Forsvaret for Irving markerer likevel et viktig merke på veien nedover.

Ny Tid er til salgs. Er det et sunnhets- eller et sykdomstegn at Klassekampen eksisterer?

I en tid da antisemittismen igjen reiser sitt giftige hode, velger redaktøren for en radikal avis å forsvare en revisjonists rett til å hevde sine meninger. Gangsynet er borte. Den totale blindhet har senket seg. Og hvor er reaksjonene?