Kommentar

Igår utbredte Kåre Wiloch seg om hvorfor Hamas fortjener støtte og Israel juling, på kronikkplass i Norges største avis. Idag er det Trond Ali Linstad som får skrive en kronikk etter et besøk i Iran, som ikke står noe tilbake for et NS-medlems besøk i Berlin før krigen.

Det finnes ikke fnugg av kritisk vurdering eller informativ verdi. Alt er på trosplanet, i en forskjønning av det religiøse barbariet. Den gamle ml-eren Linstad har sittet ringside under feiringen av Hærens dag, og hørt Ahmadinejad foreslå at Europa kan ta tilbake jødene hvis de har så stor sans for dem. Det synes også Linstad vitner om rettferdighet og storsinn, for bare å gi en pekepinn om nivå og retning.

Igår kalte Hallgeir Langeland Israel for en nazi-stat i samme avis. I dag er det Stein Ørnhøi som forsøker å dra Jonas Gahr Støre ned i søla: Han er flink i fransk, men ser ikke forskjellen på okkupant og okkupert.

Det gjør ikke Stein Ørnhøi heller. Han var en innbitt motstander av bombingen av Kosovo og Serbia for å stanse den etniske rensingen av kosovoalbanerne.

Samtidig har Fritt Ord gitt årets pris til redaktør av Klassekampen, Bjørgulv Braanen, fordi han har gjenreist redaktørrollen. Braanen er utøvende, skrivende og en meget dyktig skribent, mener direktør Erik Rudeng. Han trekker spesielt frem Braanens forsvar av ytringsfriheten i praksis, ikke bare til festbruk. Han kan vanskelig mene noe annet enn Braanens forsvar for David Irving, for karikaturtegningene var han mot.

Rudeng har den senere tid markert hvor han politisk hører hjemme, ved å kritisere NRKs beslutning om ikke å vise Erling Borgens film «Et lite stykke Norge». Valg av prosjekter taler også sitt tydelige språk: Hvis en publikasjon på venstresiden søker om midler, sitter de løst.

Det Norge hadde trengt var en liberal nettavis, som avslørte norske mediers provinsialisme og kunnskapsmangel. Den ville selvfølgelig fått stemplet høyredreid i en verden der New York Times blir beskrevet som «liberal etter amerikansk målestokk» av Aftenpostens daværende korrespondent Kristin Nilsen.

Hvis Norge var en isolert øy, kunne vi slått oss til ro med at vi er på full fart bakover. Men dessverre innebærer denne reaksjonen en allianse med illiberale krefter i og utenfor landets grenser.

Det er nesten så man kjenner at det ligger en lengsel bak.

Helge Øgrim sier i et intervju i Samtiden at han anså det å gå ut av AKP (m-l) på linje med å gå ut av et nazi-parti.

Mer interessant er det dagsaktuelle spørsmålet: Der en ubestemmelig venstreside og store deler av det etablerte Norge kjenner sympati for totalitære krefter og kaller det frigjøring.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også