Nytt

Forfatteren Temel Demirer må fredag møte i for en tyrkisk domstol for å ha sagt at den armenske redaktøren Hrant Dink ikke ble drept som armener, men fordi han omtalte folkemordet. Det må man ikke i Tyrkia.

Tyrkia endret fjor den beryktede paragraf 301 som gjorde det straffbart å fornærme «tyrkiskhet». Fortsatt er det ikke lov å fornærme nasjonen, men man har snevret inn adgangen. Alle saker må passere justisministeren, og dermed har man blandet sammen den utøvende og dømmende makt.

Justisministeren markerte hvor grensen gikk i saken med Demirer:

»Jeg vil ikke tillade, at nogen kalder min stat en morder«, sagde han.

I Tyrkia har man ikke ytringsfrihet i den forstand at loven setter individet øverst. Myndighetene kan om nødvendig overprøve individet og stille det for retten, der hvor det anses nødvendig. Man har et autoritetsvern.

»Det problem, der ligger i lovene, er, at de tjener til at beskytte staten og ikke borgene. Det er kernen i begrænsningerne på ytringsfriheden, hvoraf masser af ikke-voldelige ord og kritiske meninger karakteriseres som terrorist-propaganda, der fundamentalt underminerer staten – som om staten hvert øjeblik kunne falde sammen«, siger Emma Sinclair-Webb, der er menneskerettighedsorganisationen Human Rights Watchs repræsentant i Tyrkiet.

Dette autoritære trekket var en fast bestanddel av staten Kemal Atatürk skapte. Atatürk brukte makt for å modernisere Tyrkia. Under militærjuntaene ble denne autoriteten til noe maktbevarende og undertrykkende. Islamistpartiet AKP har overtatt denne autoritære stilen. De vet best. Statsminister Recep Tayyip Erdogan har flere ganger uttalt seg på en måte som viser at han ikke forstår ytringsfriheten. Den skal utøves med forsiktighet og under ansvar. Erdogan var oppriktig opprørt av Muhammed-karikaturene, og er det til denne dag. Tyrkia ville derfor ikke ha Anders Fogh Rasmussen som ny generalsekretær i NATO.

Tyrkias forhold til ytringsfrihet er derfor meget ambivalent. Man innskrenket paragraf 301, samtidig åpnet høyestrett for at enkeltpersoner kan anlegge sivilt søksmål hvis de føler at de er krenket. Derfor har noen anlagt sak mot Orhan Pamuk for hans uttalelser om folkemordet. De er to ganger blitt avvist, men utfallet kunne like gjerne vært det motsatte, og da ville Pamuk blitt trukket for retten.

Bak denne ambivalente holdningen til ytringsfrihet ligger en frykt hos myndighetene for hva som skjer hvis Tyrkia, mot formodning, skulle komme inn i EU. Da vil staten miste adgangen til å praktisere autoritetsvernet. Noen mener endog at konservative krefter, sekulære eller religiøse, holder autoritetsvernet varmt for å gi argumenter til de som ikke vil ha Tyrkia inn i EU.

For Sanar Yurdatapan, der er musiker og komponist, og som arrangerede weekendens ytringsfrihedskonference i Istanbul, er der fra det statslige embedsværk et tydeligt politisk mål i de anti-demokratiske retssager.

»Den tyrkiske stat er virkelig bange for at blive medlem af EU, for så vil den miste alle sine privilegier. De kan ikke direkte modsætte sig EU, men de kan bringe de værste eksempler frem, så de konservative partier i Europa, der ikke vil have Tyrkiet med i EU, får argumenter for at være imod«, siger Sanar Yurdatapan.


Tyrkiet letter adgangen til retssager mod intellektuelle

Senest har alle tyrkere fået ret til at anlægge erstatningssag mod forfatteren Orhan Pamuk for ærekrænkelse.

På fredag skal forfatteren Temel Demirer i retten og forsvare sig, fordi han sagde om den myrdede armensk-tyrkiske redaktør Hrant Dink, at han »ikke blev myrdet, fordi han er armenier, men fordi han anerkendte folkedrabet«.

Historisk tabu
Folkedrabet på armenierne fra 1915-1922 er et historisk tabu i Tyrkiet og et, nationen har særdeles svært ved at leve med.

Det begrunder ifølge justitsminister Mehmet Ali Sahin, at han tillader en paragraf 301-sag mod Temel Demirer.

»Jeg vil ikke tillade, at nogen kalder min stat en morder«, sagde han.

Det er i høj grad ytringer om folkedrabet, der fører til retsforfølgelse, men ikke udelukkende.