Kommentar

«Når islam europeifiseres, vil religionen tilpasse seg samfunnet på en måte som kan tjene som eksempel for resten av verden? Eller blir det en anledning for militante islamister og salafister til å etablere et brohode for en omvendelsesbølge? De mest eksalterte hevder at dette er starten på islams tredje – og endelig seirende – inntog i Europa etter nederlaget for den spanske Reconquista på 1400-tallet og ottomanernes nederlag i beleiringen av Wien i 1683.»

Så presist og klart. Gilles Kepel er kunnskapsrik, skriver forståelig, og tør trekke opp alternativene uten å skjele til den europeiske elitens forestillinger om «anstendighet» i debatten om Europa og islam.

Han tar utfordringen/trusselen seriøst. Jeg leste nylig at enkelte islamister i Europa har som hobby og reise rundt og se på slagmarkene hvor islam ble slått tilbake, som ved Poitiers i Frankrike. De vil motivere seg for seier i neste runde. I norske aviser blir slikt lett omtalt som kuriøst, og den som tar det alvorlig for paranoid.

Spørsmålet Kepel stiller er om islam lar seg europeifiseres, eller om muslimene forblir en gruppe for seg, som trekker seg unna og blir grobunn for ekstreme ideologier. Han bruker to eksempler: Madrid-bombene er eksempel på den nihilistiske varianten som går til krig, og de påfører den muslimske kommunitet umåtelig skade. Bak de umiddelbare politiske målsetninger om å påvirke valget, ligger en bevissthet om at «Spania er «islamsk jord», som skriver seg fra det muslimske Andalucia, og at jihad er et tillatt virkemiddel mot «okkupantene».»

Bemerk uttrykket «okkupantene». Dette idealiserte begrepet, som rettferdiggjør all motstand. Fra «motstand» på Vestbredden, til Irak, og i neste omgang Spania!

Kepel skriver at det ikke er unaturlig at det ekstreme venstre har en affinitet til jihad-islam: de har begge erfart at folket/masse ikke følger dem, og går over til sjokktaktikk.

Islamistene forsøker å få muslimene i Europa til på bygge en «defensiv identitet rundt de troendes fellesskap – umma. Mekanikken bak dette fellesskapet er ikke ulik internasjonalismen i hine dagers proletariat. Det er ikke overraskende at de gjenværende kommunister og venstreradikale har slått sine pjalter sammen med hijab-slørets våpendragere…. » skriver Kepel, som mener at dette ligger en svakhet innebygd i en slik strategi.

Forholdet Tyrkia/EU vil spille en stor rolle fremover. Kepel påpeker et paradoks: I Tyrkia bruker islamistene Europas toleranse i sin kamp for hijab.

Kepel forteller en historie om statsminister Ayip Erdogan som forteller en hel del om situasjonen: Da Erdogan kom til Brussel for å søke om medlemskap kom han til å nevne at hans to døtre studerte i USA. De bærer hijab, og siden det ikke er lov på universiteter i Tyrkia, foretrakk de å studere i USA.

Kepel foreleser i Universitets Gamle Festsal ikveld kl. 16.30. Document vil være til stede og dekke begivenheten.