Mange spør seg: Hva står Beppe Grillo og hans bevegelse egentlig for, og hvilke konsekvenser har det for regjeringsforhandlingene i Italia, og dermed den politiske og økonomiske stabiliteten i hele Europa?

Det er lettere å svare på det første enn det siste. Det ideologiske programmet er et klassisk grønt og anti-kapitalistisk budskap, med vekt på bærekraftig utvikling og en visjon om negativ vekst, der folk levere enklere liv.

Skjønt det aller letteste er å si hva femstjernersbevegelsen er imot, for det har vært langt mer fremtredende i deres kommunikasjon. De ønsker ganske enkelt å skifte ut den gamle politiske klassen med sitt klamme og ødeleggende grep over store deler av sivilsamfunnet. Beppe Grillo er i en viss forstand en politisk revolusjonær, selv om han ikke ønsker noen henrettet.

Deler av bevegelsens politiske program gir mer eller mindre direkte uttrykk for denne ambisjonen. Man tar f.eks. til orde for overgang til parlamentarisk ettkammersystem og en reduksjon av antall folkevalgte og forvaltningsnivåer, en sterk nedsettelse av de ublu politikerlønningene, og opphør av offentlig finansiering av de politiske partiene.

Alt dette omtales i Italia kort og godt som «politikkens kostnader», som naturligvis er inntekter for alle sekretærene, funksjonærene, veskebærerne, sjåførene og hele det hoffet som omgir politikerne, og som får Buckingham Palace til å fremstå som en nøktern husholdning. Enda større er naturligvis kostnaden ved politisk utnevnelse av venner i viktige stillinger. Alle fornuftige mennesker ville helst hatt en slutt på alt dette, men de fleste har hittil tenkt at det er for mange mektige mennesker som parasitterer på systemet til at det kan la seg fjerne. Grillos bevegelse, som ikke mottar offentlig støtte, har besluttet at deres folkevalgte skal redusere sine egne lønninger til fem tusen euro pr. måned.

Femstjernersbevegelsen har også lagt seg til en helt annen kommunikativ stil enn de gamle partiene, med utstrakt bruk av bloggmediet som politisk verktøy. De har f.eks. skydd de vanlige mediene, som etter deres oppfatning – og et godt stykke på vei med rette – er partienes forlengede armer. Uansett er de omfattet av det korrupte og korporative systemet med alle sine utslag, f.eks. at man må være medlem av et laug, med alle dets defekter, for å kunne arbeide som journalist.

I de nye retningslinjene for de nye folkevalgtes kommunikasjon med offentligheten, har bevegelsen nedlagt forbud mot deltagelse i talkshow på TV. Meddelelser til allmennheten skal skje gjennom Youtube, diskusjon skal foregå på nettet.

Nettet er i det hele tatt viktig for bevegelsen. Den ønsker bredbånd til alle borgere og overgang til en hundre prosent gjennomsiktig, nettbasert forvaltning, ikke minst med tanke på å forenkle byråkratiet, unngå lyssky avtaler og forhindre en papirmølle som har vært en av korrupsjonens beste venner. Et dokument som kunne ha vært indisium på korrupt embedsførsel i en etterforskning, kan arkiveres på et sted hvor ingen finner det, om nødvendig tilintetgjøres. På nettet er det søkbart for alle til evig tid.

Det som kanskje ikke er like kjent er at bevegelsen drømmer om et direkte digitalt demokrati, hvor det ikke finnes noen mektige aktører som kan utøve makt gjennom kontroll med regien.

Det er altså mye fornuftig i programmet som de fleste kunne slutte seg til, men så er det mange som rygger fordi de mener at en lykkelig negativ vekst er en utopi, at direkte demokrati er potensielt farlig, eller fordi de synes Beppe Grillos stil er for vulgær.

Hva så med konsekvensene?

Bersanis invitasjon til samarbeid ble avvist av Grillo, som har sagt at hvis det haster så fælt med å få på plass en regjering, så kan de de andre partiene enten danne en flertallsregjering med en storkoalisjon, eller så kan de gi tillitsvotum til hans egen bevegelse, det siste en mulighet Bersani avviste fordi det ville være en hån mot det relative flertall av borgerne som stemte på hans egen koalisjon.

I dette vakuumet skjer det så to ting.

1. Bersanis folk henvender seg til femstjernersbevegelsens nyvalgte parlamentarikere med invitasjon til å støtte en regjering utgått fra Det demokratiske partiet (PD). Det behøves ingen stor forestillingsevne for å tenke seg at disse invitasjonene kan være ledsaget av tilbud det kan være vanskelig å si nei til.

2. Grillos bevegelse debatterer hva den skal gjøre (denne diskusjonen har tidvis gitt opphav til så mye trafikk på Beppe Grillos blogg, at den har vært tung å laste ned). Flere tar til orde for å gi Bersani en sjanse, naturligvis uten å fire på prinsippene, men Grillo vil helst at Bersani og de andre gamle politikerne skal steke i sitt eget fett.

Dette er et potensielt dilemma for Grillo. For hvis han er oppriktig i sin tro på det direkte digitale demokratiet, hva skal han gjøre hvis hans egne folk på demokratisk, digitalt og direkte vis tar massivt til orde for noe han selv ikke går god for?

Skal han bruke sin karisma og innflytelse til å avvise dette initiativet? Noen ville si at det ville være udemokratisk av ham, eller at det ville være dumt å la være å prøve å få gjennomslag for noen av sakene mot å la være å stikke kjepper i hjulene for at det dannes en regjering utgått av andre enn dem selv.

På den annen side er Grillo sannsynligvis redd for utfallet av de politiske forhandlingene. Han har ingen grunn til å tro at hans egen bevegelse er noe unntak fra regelen om at makten korrumperer. Situasjonen stiller altså store krav til Grillos lederegenskaper. Inntil videre ser det ut til at han vil holde «dra til helvete»-fanen høyt hevet.