På den tid da sosialisme ennå var et honnørord for brede lag i folket, men samtidig et begrep det hverken var lett å bestemme essensen av eller avgrense, het det fleipete at ”sosialisme er den politikk som det kongelige norske arbeiderparti til enhver tid fører.” På lignende måte anammet man hva som var radikalt ved å lese Dagbladet. I samme spøkefulle ånd som ovenfor sa man for 50 år siden at der i gården var man mot prester, men for kvinnelige prester. I dag er man fortsatt mot prester, men nå for homofile prester.

Ordet radikal har bevart sin nimbus så pass mye – ikke minst som motsetningen til fyordene konservativ og reaksjonær – at det kan fortjene å bli gått litt nærmere etter i sømmene. Ordets rot er jo nettopp det (radix er rot på latin), og grunnholdningen for en radikaler er følgelig en som går til røttene i sin søken etter det som er riktig og sant. En annen hovedbetydning av ordet slik det nå ofte brukes er en som er for drastiske og ytterliggående omveltninger av tingenes tilstand (man kan kanskje, om man skal gå vulgæretymologisk til verks, forestille seg at tingene rykkes opp med roten), enten det nå er innen politikk, ideologi eller på andre samfunnsområder. Hvordan svarer dette til dagens politiske virkelighet? Hvordan passer de to bruksmåtene av ordet radikal eller radikalisme med hverandre?

Selv om ”sosialistisk” og ”radikal” ofte opptrer sammen i beskrivelsen av ideer, mennesker og bevegelser, er det viktig å påpeke at det ikke er noe logisk eller nødvendig slektskap mellom dem. Man kan være av den mening at staten bør ha en betydelig kontroll med produksjonsmidlene så vel som andre goder (hvis ikke dette er kjernen i sosialismen, så har ordet fullstendig mistet sin mening) uten at det er noe radikalt i dét. Betongsosialisme er betongsosialisme og man kan være enig eller uenig i at det representerer et egnet kart for samfunnsutvikling, men særlig radikalt er det ikke.

Hva har historisk sett fremstått som radikalt i vårt land? I sin tid var det motstand mot kongehus og adel, men akkurat den problematikken fremstår i beste fall som utgått på dato. På Arne Garborgs tid kunne radikalismen favne motkulturelle verdier som kamp for norskdom nasjonalt kombinert med religiøs fritenking og et internasjonalt frisyn av beste merke. I mellomkrigstiden ble norsk radikalisme målbåret først og fremst av trekløveret Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. Fra Dagbladets spalter så vel som i andre fora formelig herjet de med sine meningsmotstandere og satte mang en vanetenkende besteborger i intellektuell og annen forlegenhet. Men om endringene de krevde stundom kunne synes brå og store, så var de alltid fundert i en analyse og forståelse av grunnleggende menneskelige og samfunnsmessige spørsmål. De var altså radikale i ordets begge betydninger, og særlig i grunnbetydningen, i tillegg til at de hadde et personlig mot og en språkføring som glitret. Ikke for intet hadde Helge Krog (en biografi om ham skrevet av Helge Vold kommer ut i disse dager) følgende livsmotto: ”Hvis du er i tvil om hva du skal skrive, så skal du velge det som kan skade deg mest.” Jeg deler ikke hans motto og har også ulike meninger om mye og mangt annet, men bevares som jeg beundrer mannen som uredd og innsiktsfull intellektuell!

Hvem er Krogs, Hoels og Øverlands radikale arvtagere i dag, enten de nå skriver i Dagbladet og Morgenbladet, taler til meningsfeller på Litteraturhuset eller til de uvaskede masser, altså grumset, altså oss gjennom NRKs statsfinansierte mikrofoner? Er den stilmessige så vel som intellektuelle forflatningen i kongeriket så massiv at det er skribenter som Magnus Marsdal, Marte Michelet, Martine Aurdal og Marie Simonsen som nå aksler kappen? Jeg vet ikke, men jeg frykter svaret og jeg grøsser.

Sannheten er jo at dagens norske såkalte radikalere overhodet ikke kjemper mot Makta på en måte som setter eget daglige brød i fare, de er tvert imot en velsubsidiert del av den. Disse menneskene skriver ikke ”det som kan skade dem mest”. Det hender de bjeffer litt, javel, særlig i unge år, men ikke mer enn at Han Stat godmodig kan smile og humre; tilgivelsen for venstreavvik er tilnærmet uendelig i det norske intellektuelle miljøet om bare de unge og oppkjeftige finner tilbake til Faderhuset til slutt. Dette gjaldt både for Valla i LO, sjefsredaktør Haugsgjerd i Aftenposten, professor Allern på journalisthøyskolen og mange, mange flere.

Slik blir store deler av den selvbestaltede radikaliteten rundt eksempelvis Dagbladet og NRK redusert til en intens kamp mot en nazisme som ikke finnes i samtiden, og mot en konservativ kristendom som knapt heller eksisterer lenger verken i vårt land eller Vårt Land. I tillegg kan de mer frivole segmenter av samme bevegelse naturligvis krydre diskursen med en stadig omtale av sex i ulike former og, ikke minst, i mindre vanlige samlivsvarianter. Homofili trumfer regelmessig heterofili hva chic-faktor angår, far er redusert til intet annet enn en utbyttbar omsorgsperson (i beste fall), og nylig brøt man enda en barriere ved å vise en kvinne ha orgasme ”live” på statskanalen. Mitt svar er: Velbekomme! Om dette er radikalt, så klarer jeg meg best uten. Men alt er jeg lei meg på unge menneskers vegne, og for eget vedkommende er jeg lei meg fordi jeg må være med på å betale for moroa.

På underlig vis er altså det som en gang var sann radikalisme – slik blant andre det før nevnte intellektuelle triumviratet fra mellomkrigstiden eksemplifiserte holdningen – skrumpet inn til overfladisk tøv. Dette tøvet er en integrert del av det meningsbærende, statlige Tøvet i tiden. I så måte er det betegnende at intellektuell overfladiskhet, flyktighet, ja nettopp rotløshet er kommet til å prege den moderne tapningen av radikalismen. Bedre illustrasjon på Orwellsk nyspråk kan man knapt tenke seg enn statslønnete nytalere som i praksis setter likhetstegn mellom rotløshet (for det er det de fremmer gjennom sin holdning til både samlivsformer og folkeforflytninger) og streben etter tingenes og sammenhengenes røtter, det egentlig radikale. Svart er blitt hvitt, maktens lakeier er blitt liksom-opposisjonelle, islam er blitt fredens religion, selvsensur er blitt en høyere form for ytringsfrihet (også kalt ytringsansvar med enda en eufemisme) og trygghet er blitt frihet. Det er så man knapt får svelget klumpen i halsen.

Mot dette kan man stille tittelens tredje ord på bokstaven r, renessansen eller gjenfødelsen. Fra 13-hundretallet av opplevde man i Italia – og senere med spredning over hele den vestlige delen av Europa – en higen tilbake til vår kulturs antikke røtter, en intellektuelt sprudlende gjenfødelse av kunstnerisk, vitenskapelig og ideologisk virketrang frikoblet religionens overherredømme. Perioden var mer enn blodig og motstanden mot det tankemessige frisleppet var arg, men radikale (!) forandringer fant sted innen alle samfunnsområder; historien tok fart fremover og en ny åndelig utålmodighet preget menneskene.

Vi ville ikke ha vondt av en liten renessanse i vår tid heller, en tilbakevending til grunnleggende verdier på livsområder som er viktige for oss. En tilskyndelse til en slik prosess kunne komme fra større bevissthet om hva honnørordene egentlig betyr og ditto oppmerksomhet rundt hvordan de er usurpert til å anta nye betydninger. Vi trenger å gå i Orwells fotspor for å rense språket, ta det tilbake fra dem som misbruker det, da blir også vår egen tenkning klarere.

Radikalisme er egentlig det stikk motsatte av rotløshet. Brå og store omveltninger særpreger det revolusjonære snarere enn det radikale. Å ha en nærhet til og være seg bevisst hvor våre røtter er, som enkeltmennesker og som folk, er å være sant radikal. Sånn sett trenger det heller ikke være noen selvmotsigelse mellom det å være konservativ og det å være radikal, om man ser til ordenes grunnbetydning.

Men først og fremst gjelder at man skal være intellektuelt ærlig i sin søken etter grunnleggende sammenhenger og årsaker. Man skal beskrive det man finner uten omsvøp, uten hensynstagen til hva flertallet mener eller hva som gagner en selv.