Migranter i en gummibåt venter på å bli plukket opp av organisasjonen MOAS utenfor kysten av Libya den 14. april 2017. Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters / Scanpix.

Etter at det italienske senatets forsvarskomité i mars bestemte seg for å granske omstendig­hetene rundt menneske­trafikken over Middelhavet, har komiteen nå etter en rekke høringer gitt en enstemmig vedtatt innstilling i saken, opplyser italienske medier.

Rai News oppsummerer de prinsipielle delene av innstillingen på denne måten:

«Det kan ikke aksepteres at det opprettes humanitære korridorer» som styres av NGO-ene på egenhånd. Dette handler om oppgaver som det er statene og de inter­nasjonale organene som skal ta seg av. NGO-ene som driver rednings­arbeid, må sertifiseres, og deres nærvær på havet må helt fra starten av koordineres av den italienske kystvakten.

For NGO-ene som er «integrert» i rednings­tjenesten for migranter til havs, «må det utarbeides former for akkreditering og sertifisering som umiddelbart utelukker enhver mistanke om manglende organisatorisk og operativ gjennom­siktighet», skriver kommisjonen. I særdeleshet, forklares det i innstillingen, «må det innføres forordninger som forplikter de involverte NGO-ene til å offentlig­gjøre sine finansierings­kilder i detalj» […]

Forsvarskomiteen er med andre ord ikke så opptatt av menneske­strømmen i seg selv eller dens konsekvenser for verts­samfunnet, ei heller av at den holdes gående på grunn av massive kriminelle operasjoner på et lovløst territorium. Komiteen er mest opptatt av å gjøre den avsluttende fasen av transporten, som finner sted i eget og i inter­nasjonalt farvann, så velregulert som mulig.

En større koordinering med italienske myndigheter begrunnes riktignok også med hensynet til retts­forfølgelse av menneske­smuglere:

For ikke å gå glipp av «verdifullt bevis­materiale» ville det være hensikts­messig å legge til rette for «hurtig inngripen fra kriminal­politiets side i forbindelse med NGO-enes rednings­operasjoner».

Slik kan f.eks. migranter avhøres og spor sikres på et tidlig tidspunkt. Smuglernes gjenbruk av båtmotorer og kommunikasjons­utstyr blir vanskeligere. Tror man.

Men vil ikke bare smuglerne forandre sin fremgangsmåte tilsvarende? Forblir ikke Libya uansett et lovløst sted hvor man ikke kan påregne hjelp fra landets myndigheter, og man heller ikke vil gå inn selv av respekt for territorial­grensen?

Det fundamentale problemet gjenstår altså: Hvordan forholder man seg til det faktum at virksomheten, også i en mer regulert form, i praksis er og blir bistand til menneske­smuglere, som dermed kan holde den «humanitære korridoren» åpen med den italienske regjeringens hjelp?

Den kosmetiske forandringen i virkemåten til trippel­alliansen bestående av smuglere, NGO-er og regjeringer, forandrer ikke noenting på at den europeiske innvandrings­politikken er outsourcet til smuglerne – og til innvandrerne selv.

Enden på forsvars­komiteens behandling av spørsmålet blir altså at det meste fortsetter som før. Bukken og skurken fortsetter å passe havresekken, og nåde den regjering som måtte prøve å ta igjen sin rettmessige kontroll over sistnevnte. Polen, Ungarn og Tsjekkia later ikke som noe annet, og fra Brussel høster de ikke annet enn trusler. Vår egen regjering sitter musestille og ser på – i påvente av neste runde med tvangs­fordeling av asyltropper fra Hellas og Italia.

Rai News – Il Fatto Quotidiano