Miljøstiftelsen ZERO er en merkverdighet innen miljøstiftelser, fordi den er ikke opptatt av andre miljøsaker enn klimasaken. ZERO ble grunnlagt i 2002 av en gruppe avhoppere fra Bellona og tidligere aktive fra Natur og Ungdom, og har hele 31 ansatte. For å fremstå som uavhengig er stiftelsen i stor grad støttet av næringslivet, som nå struper pengestrømmen.

Det er NRK som melder at Zero har sendt ut permisjonsvarsel til noen få ansatte på grunn av svekket økonomi. Permitteringen skal tilsvare to til tre årsverk og er et «føre var»-tiltak ifølge kommunikasjonssjef Hege Kristin Ulvin. Målet er å få alle raskt i arbeid igjen. Dette skjer forøvrig samtidig som miljøstiftelsen Bellona er truet av konkurs.

Årsaken til permitteringene er at støtten fra næringslivet har blitt mindre, og det er ikke det minste rart: Næringslivet er nemlig i ferd med å oppdage at klimahysteriet er ren selvskading, og har en ødeleggende effekt på bunnlinjen og effektiv drift, gjennom endeløst av kostnader, mislykkede grønne investeringer og byråkrati. Ikke minst etter at EUs taksonomi slo inn for alvor.

Man har levd i en boble hvis man ikke har fått med seg at «grønn sirkulærøkonomi» er et politisk fantasifoster. Kjøp et abonnement på Document og spar milliarder? Eller kjøp bøkene mine på nærmeste bokhandel, og spar millioner? All kritisk informasjon og risikovurdering har nemlig vært lett tilgjengelig for næringslivstoppene, hele tiden.

En økonomisk «perfect storm» for næringslivet

De siste årene har næringslivet vært gjennom krise på krise, som alle har blitt elendig og amatørmessig håndtert av politikerne: Det startet med at utenlandskabler og «nettleie» ga prissjokk på strøm, så kom koronakrisen, og så kom energikrisen som følge av Tysklands hodeløse energipolitikk og bortfallet av russisk gass.

Det førte igjen til en enorm kostnadskrise, som smittet over til priskrise for hele samfunnet, og nå har ført oss rett inn i rentekrisen. Da er det ikke rart at næringslivet må begynne å tenke business igjen. De fleste styrerom oppdager etterhvert at det er viktigere med overskudd enn å «redde kloden». Folk flest er drittlei hele klimatøvet.

Høyt betalt for veldig dårlige råd

Miljøstiftelsen Zero ble opprettet for å være en rendyrket og «teknologiorientert» klimaorganisasjon, hvor fokus var å finne «praktiske og kommersielle løsninger» på klimakrisen og forlede næringslivet til å bli klimaaktivister. Problemet er at alle disse påståtte «klimatiltakene» og «løsningene» er adoptert gjennom gruppetrening, og ingen av dem er hverken praktiske eller kommersielle. Alt feiler.

Det er Zero som har gått i bresjen for at rikfolk i Norge skal få kjøpe Tesla, Porsche og andre luksusbiler fullstendig uten moms eller andre avgifter. (Med forbruksfest skal overforbruket bekjempes!) De har presset på for å innføre utslippsfrie anleggsplasser. Og de har fremmet «grønn industri» i form av karbonlagring, vindkraft, batterifabrikker, hydrogenfabrikker og biodrivstoff.

Ingenting av disse planøkonomiske påfunnene lønner seg, har vist seg konkurransedyktig på noen måte, eller har noen som helst innvirkning på klimautslippene. Det er bare grønne pengesluk og dårlig begrunnet gruppetenkning, og det er helt ødeleggende for norsk og europeisk konkurranseevne.

En rottefanger fra Youngstorget

Zero står også bak den årlige «Zerokonferansen», som i årevis har klart å lokke ellers fornuftige næringslivsledere til å droppe all skepsis og risikovurdering, og heller bli klimaaktivister. Alle har hodeløst fulgt etter klimamusikken til Zero. Stiftelsen var også sentral i å skape organisasjonen «Skift – næringslivets klimaledere», som «samler de mest klimaambisiøse selskapene i Norge» ifølge nettsiden.

Hvorfor kommersielle, private aksjeselskap skal konkurrere om å bli mest «klimaambisiøse» – i stedet for å konkurrere om kvalitet, kunder, overskudd og markedsandeler, er nok spørsmålet som langsomt siger inn i norske og europeiske styrerom, ikke minst europeisk bilindustri. Nøyaktig som advart.

Rundt ti år etter at ekte analytikere advarte klart og tydelig, begynner altså næringslivet langsomt å våkne fra klimahypnosen og spørre seg: «Hva pokker tenkte vi på?!»