I «grønn sirkulærøkonomi», som EU har lovpålagt seg selv å innføre, har ordene «verdikjede» og «overskudd» en helt ny betydning. Det betyr ikke å produsere en vare markedet etterspør for 750 kroner i kostnader for egen regning og risiko, og selge den for 1000 kroner, i fri konkurranse med andre næringsaktører. Det er kapitalismen, det.

I grønn sirkulærøkonomi produserer du en vare eller tjeneste ingen etterspør til 3000 kroner, tvinger skattebetalerne til å subsidiere deg med 2000 kroner, pålegger næringslivet klimaavgifter for 1000 kroner, og selger varen for 3500 kroner. Og hvis ingen vil kjøpe, forbyr du noen å konkurrere, og gjør det lovpålagt å kjøpe. Dette er grønn sirkulærøkonomi, som i praksis er Karl Marx pakket inn i grønt papir.

En ny, eksperimentell økonomi

Dette politiske monsteret er ikke bare en luftig plan eller et politisk sideprosjekt, slik mange tror. Det er en aktiv prosess gjennom EUs handlingsplan for sirkulærøkonomi (Circular Economy Action Plan), som er en sentral del av European Green Deal. Det skal gjennomføres. Det er lovpålagt. Og målet med å tilsidesette kapitalismen er todelt:

Tvinge næringslivet til å bli en politisk aktør for å løse «klimakrisen», i bytte mot subisidier. Det andre er å frikoble økonomisk vekst fra ressursforbruk, slik at produkter varer lenger, kan repareres, og at materialer gjenbrukes i et kretsløp, basert på teoretisk teknologi og uten hensyn til kostnader, lønnsomhet eller etterspørsel. Alt for å «senke forbruket».

Siden det går for tregt å innføre denne økonomiske atombomben mot det frie næringslivet i vestlige land, planlegger EU å vedta en ny, omfattende «Circular Economy Act» i 2026. Denne skal tvinge frem et marked for resirkulerte produkter og «klimasmarte» materialer, og fjerne barrierer for sirkulære forretningsmodeller.

Latterlig logisk kortslutning

Her er det verdt å notere seg at kampen mot «forbrukersamfunnet» ikke omfatter vestlige lands voldsomme kjøpefest på «klimasmarte» produkter, som vindmøller, solpaneler, batterier, varmepumper, elbiler, smart-hvitevarer og alt annet du lures til å kjøpe for å «redde kloden». For du kan ikke «redde klimaet» uten å kjøpe noe fra private aktører. Tenk dét.

Det samme gjelder for seks milliarder mennesker i fattige u-land, hvor alle er lovet kjøleskap, kjøttmat, bil, vaskemaskin og høyere levestandard gjennom FNs «bærekraftsmål», for der er altså målsettingen full kjøpefest. Det er bare vestlige borgere som skal redde kloden fra overforbruk, gjennom å reparere den ti år gamle PC-en, mens den ti år gamle dieselbilen skal avskiltes på grunn av utslipp. Da er kloden reddet. Fordi ingenting henger sammen i klimapolitikk. Ikke le!! Klima er alvor!!

Et ekko fra Marx og 1970-tallet

Troen på grønn økonomi og «bærekraft» er ikke ny. Det startet i bittesmå, kommunistiske hippie-sekter som alle lo av på 1970-tallet. Utrolig nok har dette virkelighetsfjerne tankegodset utviklet seg til den største globale politiske drivkraften i historien. Og en av nøkkelfigurene er Klaus Schwab og hans World Economic Forum:

Helt siden starten i 1971 har Schwab fremmet sin uprøvde økonomiske teori om «interessentkapitalisme», hvor aksjeselskaper bør tjene interessene til samfunn og miljøet fremfor aksjonærene. Som om de ikke gjør det under kapitalismen, som har skapt bedre og rikere samfunn enn noe annet økonomisk system.

Bond-skurken Klaus «Blofeld» Schwab fant imidlertid ikke opp konseptet «grønn økonomi». Det ble introdusert av miljø-økonomene Pearce, Markandya og Barbier i rapporten «Blueprint for a Green Economy» fra 1989. Målet var å definere Gro Harlem Bruntlands begrep «bærekraftig utvikling», og gi politikere et verktøy for å innlemme miljøverdier i økonomiske beslutninger. Som om det ikke finnes miljø-lovverk under kapitalismen.

WEF har svindlet seg til enorm politisk makt som organisasjonen aldri har hatt noen rett til, og Schwab har sørget for å overtale naive politikere til å integrere sine teorier i praktisk politikk – noe ingen velgere har fått si sin mening om. Lanseringen av «Great Reset»-initiativet i juni 2020 var i praksis et politisk kupp av en privat aktør uten en eneste velger bak seg.

Staten bestemmer hva samfunnet trenger

«Grønn sirkulærøkonomi» innebærer ikke bare regulering av eksisterende produkter. Det innebærer også at politikere bestemmer hva vi trenger, hva som skal produseres og hvordan. Det begynte med sparepærer, pappsugerør, batteribiler og vaskemaskiner som bruker så lite vann at ingenting blir skikkelig rent. Men politikerne har også påtatt seg å bestemme hva slags industri vi skal leve av i fremtiden.

I 2019 erklærte Støre at «vi skal leve av å redde klimaet» ved å produsere vindmøller, solpaneler, batterier, hydrogen og ammoniakk. Vi skal også «gå foran» alle andre og innføre «utslippsfrie» ferger, elektriske anleggsmaskiner og karbonlagringsindustri, og det i panikkfart. Og ingenting kan gå galt for denne grandiose omstillingen, siden alt av risikovurdering er fjernet. Dette er naturligvis oppskriften på at alt vil gå forferdelig galt.

Karbonlagringsanlegget Northern Lights JV DA er eid av Equinor, Shell og TotalEnergies i en oppbyggingsfase for kommersiell karbonfangst og -lagring (CCS), og primært finansiert av den norske staten sammen med eierne. Fase 1, med kapasitet på 1,5 millioner tonn plantenæring, har kostet 7,5 milliarder kroner. Skattebetalerne dekket 80 prosent av det.

Kommersiell drift har begynt, men det er massivt ulønnsomt. Europeisk næringsliv betaler nemlig mindre for å slippe ut CO2 enn det koster å fange, frakte og lagre den. Skal CCS bli kommersielt lønnsomt, må kvoteprisen i EU (ETS) tredobles. Dessuten er kundegrunnlaget avhengig av at EUs politikere masseinnfører krav om ultra-kostbar CO2-rensing – og EUs industri er allerede i ferd med å gå konk. Så nei.

EU alene vil trenge hundrevis av disse anleggene for at «klimakutt» skal monne, og det kommer ikke til å skje. Galskapen er altså åpenbar – og likevel planlegger man å utvide «Northern Lights» med fase 2, som skal øke kapasiteten til 5 millioner tonn CO2 årlig. Det er dette sinnssvake politiske prosjektet Støre kaller en «verdikjede». Alt går med underskudd i disse grønne «verdikjedene», men det stopper ikke entusiasmen:

En fanatisk tro på teoretiske luftslott

Fra juli 2024 trådte «Ecodesign for Sustainable Products Regulation» (ESPR) i kraft i EU, med spesifikke krav som begynner å gjelde fra 2026. Det setter altså krav til at produkter skal designes for å vare lenger, kunne repareres og inneholde resirkulerte materialer. Dette høres veldig forlokkende ut, men den praktiske siden av det er høyst usikker. Klær kan ikke resirkuleres. Batterier kan resirkuleres, men det er massivt ulønnsomt. Reparatører koster 1000 kroner timen, og de er det få av.

Fra 19. juli 2026 vil EU også introdusere digitale produktpass (DPP) for å gi gjennomsiktighet om materialinnhold og reparasjonsmuligheter. En svært konkret regel er forbudet mot å ødelegge usolgte forbruksvarer, så som klær og elektronikk som ingen har villet kjøpe, selv på salg. Dette gjelder for store foretak fra 19. juli 2026, og kan undergrave lønnsomheten for mange bransjer.

EUs innsats er nemlig særlig rettet mot ressursintensive sektorer som elektronikk, emballasje, plast, tekstiler og byggevarer. Alt skal gjenbrukes, også det som ikke kan gjenbrukes – og dette appellerer til folks instinkter, fordi det fremstår som lettvint, enkelt og åpenbart. «Hvorfor tenkte vi ikke på dét før!» Det de ikke forstår, er at det underminerer lønnsomhet, utvikling og demokratiske, økonomiske modeller basert på fri konkurranse i et fritt marked. Det er planøkonomi, ikke en «verdikjede».

Det finnes ingen empiri som viser at dette teoretiske luftslottet basert på regulering, byråkrati, fanatisme og ideologi faktisk vil fungere eller være lønnsomt. Det finnes heller ingen seriøs vurdering av negative ringvirkninger, eller hvor mye byråkratiet som skal følge opp bestemmelsene vil koste. «Grønn økonomi» har ingenting å vise til, foruten teori, tro og utstrakt maktmisbruk.

Likevel er «sirkulærøkonomien» som et løpsk tog. Ingen argumenter eller observasjoner fungerer. Det som er helt sikkert, er at enhver innføring av byråkrati, regulering og subisidier åpner for høyere kostnader. Og høyre kostnader svekker næringslivet og truer arbeidsplasser.

Det finnes ingen «verdikjede» i klimapolitikken. Aldri, noensinne, noe sted. Det er bare byråkratisk sabotasje.