Tizian (ca. 1490–1576), «Allegori over klokskapen», National Gallery, London.

Døden er utrolig vanskelig å akseptere, særlig for ateister som er overbevist om at de ikke tror på noe som helst, og i hvert fall ikke på et liv etter døden. Det må være derfor så mange av dem synes å være barnslig fascinert av nær-døden-opplevelser. Takket være dem blir de fraktet så nær døden som overhodet mulig, og derfra kan de fortelle om metafysiske, åndelige opplevelser og få folk til å gjøre noe så sjeldent som å lytte. De kan, om jeg får si det på amerikansk, shine uten å tro på noe så gammeldags som Gud.

Jeg møter jevnlig kolleger i den kreative klassen som har vært i kontakt med døden. Det synes å være en livlig trafikk frem og tilbake mellom ulike stadier på livets vei. Felles for de reisende er et spesielt lys i øynene, kanskje til og med en plutselig aura rundt hodet, når de forteller om sine transcendentale opplevelser i et ukjent, mystisk grenseland. Og jeg kan forsikre deg om at folk lytter. Det er ingenting som å ha vært død og komme tilbake til livet.

Likevel stigmatiseres nær-døden, sier noen, akkurat som alt annet, inkludert transpersoner, veganere, palestinere, islamister og lignende.

Men det er i ferd med å endre seg. Ifølge The Guardian har en nevrologiforsker ved University of Michigan, USA, funnet en snarvei til livet etter døden ved å kartlegge en pasients hjerneaktivitet i minuttene etter døden. «Jeg tror vi bare har sett toppen av isfjellet», sier forskeren til avisen.

Spørsmålet er imidlertid hvordan det hjelper oss til å forstå livets mysterium. Kanskje finnes det ikke noe isfjell i det hele tatt, bare et isflak. Det som betyr noe, er ikke de siste sekundene eller minuttene, men hva vi gjør i årene før døden, hva vi tror på og hvordan vi tar vare på oss selv og våre nærmeste.

Det må være sant at døden er «mye mer levende enn vi trodde», som Berlingskes journalist uttrykker det i en rosende omtale av den nyeste forskningen i Michigan.

Døden er kanskje et mysterium, men den er også et faktum. Vitenskapen kan forlenge livet, legemiddelindustrien kan lindre smerte og lidelse – takk for det – men ennå ikke forhindre døden, og forsøk på å kartlegge nevrologiske bevegelser etter døden endrer ikke menneskelivets grunnleggende tragedie.

Det er nettopp derfor vi trenger religion, ja, og stor kunst. For å komme til rette med den tragiske sannheten og tillate oss å ta det spranget i tro som gir en slags sjelefred, som vitenskapen gang på gang ignorerer fordi den inderlig tror på noe helt annet, nemlig det jordiske fremskrittet.

Vi befinner oss altså på nøyaktig samme sted som før de siste nevrologiske oppdagelsene i Michigan. På jorden, som ikke er en stjerne, i rimelighetens sentrum, som ikke hviler på fremtidige eventualiteter, men på det som allerede er skapt. Som det er vårt ansvar å forvalte etter beste evne og gi videre til neste generasjon. Oppdraget må ikke forveksles med en universell oppskrift på det gode liv, det er bare en oppskrift på det gode liv hos oss.

Vitenskapelig­gjøringen av alt, selv det ytterste av den menneskelige eksistens, dens siste øyeblikk, er et symptom på vår økende fattigdom på det åndelige. Ikke engang døden får være i fred. Selv den må opplyses, studeres, dissekeres og gjøres til gjenstand for menneskelig utforskning. Dette er arven etter opplysningstiden – men uten kristendommen.

Vitenskapelig­gjøringen er i seg selv en erstatning, i vår del av verden en erstatning for kristendommen, ja, et nytt evangelium, hvis tre første bud er å se bort fra det guddommelige, det tragiske og i stedet dyrke mulighetenes land, som alt etter temperament forbindes med noe vitenskapelig, humanistisk, progressivt, flerkulturelt, liberalt, åpent, inkluderende, universelt eller noe helt annet. Erstatningen av kristendommen er en lovende, fri fantasi for utopister, og hvis vi endelig skal sette en politisk merkelapp på den, har den en venstreorientert slagside.

«I motsetning til den venstre­orienterte fantasien, som er en parodi på et evangelium, maler ikke den høyre­orienterte fantasien noe fremtidig verdensrike, har ikke behov for en utopi, men forsøker å komme i kontakt med den lenge urørte tiden», skrev den tyske dramatikeren Botho Strauss i sitt beryktede essay «Tiltagende bukkesang» fra 1993.

Den lange ubevegelige tiden er Guds, ikke vår. Vi må nøye oss med å tro på paradiset. Forsøk på å skape det med politiske eller vitenskapelige midler fører bare til enda flere katastrofer.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.