Erling Marthinsen 
Europa ser ut til å være på vei mot en resesjon hvis de ikke allerede er der, og situasjonen ser verre ut hvis man stiller spørsmålet: Hvem vil redde Europa denne gangen? Kanskje Europa må reparere seg selv. Men evnene til denne oppgaven virker fraværende.
EU-landene hadde ingen økonomisk vekst det siste kvartalet, og på årsbasis er den økonomiske veksten på skammelig lave 0,4 prosent. Det som bekymrer mest er den katastrofen som rammer industrinasjonen Tyskland, skriver Wall Street Journal på lederplass.
Riktignok har det vært noen positive nyheter om noen energiintensive industrier som kjemisk industri og legemidler, som ser ut til å komme seg etter energiprissjokket som startet sommeren 2021 (ikke i fjor som WSJ skriver).
Men de dårlige nyhetene oversvømmer de små positive tendensene. De aller fleste tegn varsler om tysk økonomisk tilbakegang, noe som kan føre hele eurosonen ut i resesjon. Selve ryggraden i tysk økonomi er i ferd med å forlate Tyskland på grunn av de høye energiprisene.
Tidligere har Europa blitt reddet ut av økonomiske kriser gjennom hjelp fra andre stormakter, som f.eks. Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig, eller et kinesisk marked i sterk vekst. Men dette vil trolig ikke gjenta seg i den selvpåførte krisen Europa opplever nå.
Kina har nok med sin egen krise, med særlig eiendomsmarkedet som en gigantisk boble.
It is undergoing a repricing of inflated assets such as property that means a recovery may be slow.
Beijing satser fortsatt tungt utenfor sine grenser, men det er lite trolig at dette vil være til fordel for Europa. Kina retter sine økonomiske klåfingre mot lettere bytter, som Afrika.
USA kan kanskje hjelpe sine allierte europeiske land litt, men neppe i et slikt omfang som er nødvendig for å redde den europeiske økonomien. USA opplever økonomisk vekst, men veksten er stort sett basert på pengetrykking og en sinnssyk sløsing av offentlige midler, best symbolisert ved det økonomiske galehuset med det orwellske navnet «Inflation Reduction Act».
Europeiske selskaper sliter med å tjene på IRA på grunn av amerikanske bestemmelser innebygd i lovene, for eksempel skattefradrag for amerikansk-produserte elektriske kjøretøy. Løsningen de økonomiske geniene i Brussel ser ut til å satse på er et race to the bottom, det vil si et forsøk på å konkurrere med Biden-regimet i å subsidiere ulønnsomme bedrifter som aldri ville overlevd på egen hånd.
Men IRA består av såpass massive subsidier at en europeisk økonomi i krise ikke kan konkurrere med galskapen, og derfor flytter såkalt grønn industri de ulønnsomme fabrikkene sine til USA. Dette burde europeiske politikere glede seg over, for på denne måten kan europeisk økonomi slippe unna de verste konsekvensene av det grønne industriløftet alle snakker om, men som fortsatt glimrer med sitt fravær når det gjelder lønnsomhet og selvforsyning.
The European Union is trying to pursue its own version of America’s green subsidy bonanza but lacks the financial resources. This may be just as well since Europe doesn’t need more statist distortions than it already has.
EU og EØS-landene ser derfor ut til å måtte hjelpe seg selv. Mulige tiltak er lett å oppdage: Stans innvandringen, start repatriering, kutt i statlige utgifter, stans alle meningsløse klimatiltak, kutt ut bistand, legg ned halvparten av de ubrukelige departementene, kutt ut pressestøtte, innfør karensdager – bare for å nevne noe som ville spart et lite land som Norge flere hundre milliarder kroner i årlige utgifter.
Men den politiske viljen er totalt fraværende, og dermed fortsetter europeisk økonomi bevegelsen mot undergangen.
I Berlin diskuterer man reformer i skatte- og avgiftspolitikken, mens i Norge finner man opp nye skatter og avgifter hver eneste uke, og derfor rømmer milliardærene landet.
WSJ skriver at verden er avhengig av et sterkt Europa, som er i stand til å finansiere sine egne velferdsstater. Men som jeg har skrevet tidligere fremstår velferdsstaten som en selvmordspakt, spesielt når den kombineres med masseinnvandring og ideen om å «redde verden».
The race is on to see which politicians and voters on the continent can return to the pro-growth policies their democracies need.
Det er få grunner til optimisme, og Norges oljefond forsvinner fort hvis dagens økonomiske politikk videreføres, hvor våre myndigheter oppfatter økonomisk vekst som noe staten fikser gjennom subsidier, voksende skatter og en kronekurs i fritt fall.
Så jeg anbefaler alle å ta en ferietur til Syden mens man fortsatt har råd, det kan bli lenge til neste gang.
Les også:
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
