I år er det 100 år siden Arbeiderpartiet meldte seg ut av Den kommunistiske internasjonalen. Den russiske revolusjon fem år tidligere hadde skapt begeistring i arbeiderklassen over hele Europa, men Arbeiderpartiet i Norge fikk nok av overstyring fra og innordning under Moskva. Partiet bar navnet Det norske arbeiderparti og bekjente seg etter hvert til at norsk arbeiderklasses frigjøring måtte være dens eget verk.

Men Ap-ledelsens felttog mot partilaget Nidaros Sosialdemokratisk Forum viser at Lenin fortsatt spøker i Arbeiderpartiets kulisser. Vrien med å endre vedtektene bunner i en variant av den leninistiske styringsmodellen «demokratisk sentralisme». Makten må vernes.

Dette begrepet var slik å forstå at partiet selv var lagdelt og at medlemmene bare indirekte valgte toppledelsen, som medlemmene var pliktig til å underkaste seg. Det var sentralismen. Demokratiet var derimot helt borte, idet partiledelsen i virkeligheten var selvsupplerende. Det var førstesekretæren og hans hoff som egentlig utpekte politbyrået.

Kreml har alltid omgitt seg med distraherende uttrykksformer. Da Den røde hær med støtte fra andre kommunistlands væpnede styrker invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 for å sette en stopper for det regjerende tsjekkiske kommunistpartis demokratiske utvikling, ble invasjonen av partisjef Leonid Bresjnev omtalt som «proletarisk internasjonalisme». Det var et verbal-ideologisk kunstprodukt, skapt for språklig å kamuflere en brutal virkelighet.

Arbeiderpartiets sentralstyre består nesten bare av yrkespolitikere – statsråder, stortingsrepresentanter og heltidspolitikere på kommune- og fylkesplan. I partiets glansdager var toppledelsen derimot supplert med arbeidsfolk i sentralstyret. Det ga større bredde og sikrere demokratisk forankring av både politikk og arbeidsform.

Landsstyret har oppnevnt en valgkomité foran vårens landsmøte. Den er slik sammensatt at den fremtrer som en gjenvalgskomité – utslag av demokratisk sentralisme.

Når Nidaros-laget på ett år har vokst fra en håndfull medlemmer til 4000–5000, er det fordi laget er blitt et fristed for folk som samles om tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. De aller fleste har ikke vært med i partiet tidligere. I stedet for å hilse tusener av nye medlemmer hjertelig velkommen, velger partiets sentral- og landsstyre å stigmatisere dem ved at deres stemme skal suspenderes der de organisatorisk hører hjemme, for å gi økt stemmekraft på landsmøtet for fylkeslaget der de bor.

Når Oslo-folk melder seg inn i Nidaros, er det fordi mange foretrekker «ekte vare», den politikken Nidaros målbærer. Men da har Ap-ledelsen via et prokuratorknep gjort det slik at det er Oslo Ap som får større tyngde på landsmøtet – det fylkeslaget som de nye medlemmene, sikkert av politiske grunner, ikke meldte seg inn i. Sannelig kan arven fra partiets kortvarige fraternisering med Lenin fortsatt aktualiseres og benyttes!

Nidaros-suksessen smitter. Det arbeides for å etablere giskedømme også i Bergen, Arendal, Oslo og andre steder. Men det får ikke ekte sosialdemokrater lov til. Bergen Ap har vedtekter som gjør at nye partilag må godkjennes av årsmøtet, og det holdes neste år. Nye Ap-lag i Oslo må godkjennes av Oslo Ap. Maktbasen må beskyttes, ikke utfordres.

Det britiske arbeiderparti velger partilederen ved uravstemning blant medlemmene. Det er en enkel sak i vår digitale tid, men helt uaktuelt for Ap i Norge. Da mister jo ledelsen kontrollen. Å slippe folket til i folkestyret, sånn kan vi jo ikke ha det!

Ap står i en selvforskyldt politisk krise. Når partiledelsen later til å tro at tapt styrke kan gjenvinnes med vedtektsendringer, bekrefter den at den er bedøvd av egne villfarelser.

 

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.