USA trekker pusten i lettelse etter at jernbanestreiken som var fryktet, ble unngått. Nederland måtte sparke landbruksministeren etter voldsomme protester fra bøndene. Det hjelper lite med Facebook hvis man ikke har mat.

I en kronikk i Spiked skriver Joel Kotkin, som har skrevet den fabelaktige boken The Coming of Neo-Feudalism: A Warning to the Global Middle Class, om hvordan den reelle, materielle økonomien er på vei tilbake.

Mennesker som lager og sender ekte ting – la oss kalle dem materielle arbeidere – holder nå pisken over vår antatte «postindustrielle» økonomi. Bedrifter som handler med ikke-materielle eiendeler – valuta, bits og roboter – kan fortsatt hamstre mest penger. Men når det gjelder å spise, holde seg varm og, for mange, tjene til livets opphold, er materiell økonomi det som betyr mest.

Problemet er at det Kotkin kaller materiell økonomi, har blitt begrenset de siste årene. Energikrisen er et aktuelt eksempel. Covid-19 og de politiske valgene i forbindelse med pandemien er et annet eksempel. Krigen i Ukraina forsterker inntrykket av en sivilisasjon som har glemt å bevare seg selv.

Big Tech svømte i penger under nedstengningene. Folk ble tvunget til å holde seg hjemme, og da var Facebook, Twitter og Pornhub de økonomiske vinnerne. Men nå er dette i ferd med å snu.

Nå ligner Silicon Valley, som lider av den verste børsnedgangen på 20 år, noe som ligner på en psykiatrisk avdeling, mens Goldman Sachs vurderer masseoppsigelser.

«Grønn energi» og ESG-fond sliter også. ESG er forkortelse for Environmental, Social and Governance, og er veldig in i The Great Reset-tiden vi lever i. De massive statlige subsidiene er dog ikke tilstrekkelig til at idioti skal bli lønnsomt. Mens olje- og gassindustrien lever i en ren Klondike-stemning.

I Norge kunne vi nylig lese at Handelsbankens strenge ESG-krav førte til at aksjefondet Norge Index Criteria gikk glipp av hele energioppturen på Oslo Børs. Resultatet var et tap for sparere på 20 prosent. Dermed er ikke de som forvalter fondet verdige til å kalle seg analytikere. De er politiske aktivister, med kundenes penger som innsats.

Konflikten mellom det Kotkin kaller materiell økonomi og den kortlivede industrien som Big Tech representerer, kan bli en viktig politisk diskusjon i de årene vi går inn i. Konfliktområdene er åpenbare.

Laptop-elitene, ledet av Silicon Valley, City of London og Wall Street, favoriserer generelt å begrense produsenter av drivstoff, mat og produserte varer. I motsetning til dette begynner massene, som produserer og transporterer disse varene, nå å innse at de fortsatt har makten til å kreve en bedre fremtid for seg selv og sine familier. Som jernbanearbeidere kan de true med å legge ned ting og vinne mye høyere lønn.

Selv selskaper som Amazon og Starbucks opplever nå voksende fagforeninger. I Norge melder jernbanefolk seg ut av Ap i protest mot den EU-tilpassede jernbanereformen.

Hundrevis av jernbanefolk forlater Ap

Alle endringer skaper nye problemer. Økende lønninger skaper økte kostnader for bedrifter som sliter med stigende kostnader og høy inflasjon. De fagorganiserte kan bli så mektige at de avskaffer sin egen arbeidsplass. Konkurser er allerede et tema.

I California har økte lønnskrav ført til at enkelte fastfood-bedrifter er i ferd med å erstatte mennesker med roboter.

Men Kotkin er ikke i tvil om hva som er den største trusselen for økonomien. Dette er så enkelt at jeg lar det stå på engelsk.

The biggest threat to the material economy is likely to be the green agenda.

Dette startet lenge før invasjonen av Ukraina. Britene har avindustrialisert landet. Tyskland har avskaffet nesten all kjernekraft. The Winter is Coming, sier man i «Game of Thrones». Nå er vinteren på vei til et utrolig svekket Europa.

Globalt truer inflasjonen, som i hovedgrad skyldes pengetrykking og økende energipriser, med å føre til langt flere konkurser enn finanskrisen i 2008, ifølge Wall Street Journal.

Det er som Christian Skaug har sagt: Man må forstå at det ikke er klimaendringer man behøver å frykte. Men klimapolitikk kan føre til katastrofe.

Joseph C. Stenberg skriver det samme 8. september i en av verdens viktigste økonomiske aviser:

Let’s come right out and say it: Anyone who still thinks climate change is a greater threat than climate policy to financial stability deserves to be exiled to a peat-burning yurt in the wilderness.

Matprisene stiger, men politikere vil nekte bønder å bruke kunstgjødsel. Det er nesten ikke til å tro, og heldigvis skaper slike tiltak reaksjoner. Men prisene stiger, uansett. I Sverige sier seriøse økonomer at middelklassen er i ferd med å bli rasert. Situasjonen er ikke så mye bedre i Norge.

At man i Norge og Sverige skal bekymre seg for tilgang på mat og strøm, er selvsagt ille nok i seg selv. Hvem hadde trodd dette for fem år siden? Men politikerne ser ut til å ignorere problemet.

Dobbelt så mange mennesker i verden frykter sult i dag enn man gjorde i 2019.

For å produsere mat, energi, transport og slikt – altså de materielle tingene vi trenger – er den grønne agendaen et rent sivilisatorisk selvmord. For det er kun noen få land i verden som holder på med dette tullet. Norge er dessverre en ledende aktør.

Takket være Tysklands mye hyllede Energiewende måtte tyske forbrukere tåle de høyeste strømprisene i verden, selv før Russlands invasjon av Ukraina. I det übergrønne California betaler innbyggerne opptil 80 prosent over USAs nasjonale gjennomsnitt for strøm.

Angrepene mot den viktige materielle økonomien har pågått i et halvt århundre. Allerede i 1972 kom boken The Limits to Growth, med den norske Jørgen Randers som medforfatter. Deretter startet alle spådommene om katastrofer som alltid skal skje om ti år, men som sjelden blir en realitet. Vi skal nå skape katastrofene frivillig, skriver Kotkin.

Det grønne manuset har endret seg litt i løpet av årene som svar. Det pleide å advare om at knapphet var på vei med mindre vi gjorde radikale endringer, mens det nå krever at vi skaper knapphet bevisst.

Net Zero-filosofien startet med de grønne agentene, og ble svelget rått av ubrukelige politikere, og selvsagt av mediene. Men problemet er at også storfinansen har kastet seg på denne trenden. Woke-kapitalismen har tatt kontrollen, gjennom massive hedgefond som BlackRock og Vanguard, og nå skal Oljefondet også bli klimanøytrale. Det lover ikke godt for pensjonene i fremtiden.

Men fantasien om nullutslipp er egentlig en slags stalinistisk fantasi.

Nullutslipp er en stalinistisk fantasi

Noen blir styrtrike, men vanlige folk sliter. Samfunnsøkonomisk lønnsomt er et begrep som betyr at staten og noen milliardærer soper inn litt mer penger enn befolkningen blir ranet for.

Biden og hans visepresident Harris er begeistrede tilhengere.

Et initiativ om å forby fracking i USA – som visepresident Kamala Harris har støttet – vil i seg selv koste flere millioner arbeidsplasser, ifølge en rapport fra US Chamber of Commerce.

Den generelt anti-fossile drivstoffpolitikken til USAs president Joe Biden har vunnet støtte fra knapt en tredjedel av amerikanerne, ifølge en fersk undersøkelse, ettersom han fortsetter å bruke vekten av hele det føderale byråkratiet til å bremse ned investeringer og utvikling av fossilt brensel.

Resultatet er at arbeidere som produserer noe, har mistet troen på laptop-eliten. Derfor vokser Sverigedemokraterna i Sverige, FrP i Norge og Le Pen i Frankrike. Italia går samme veien. Og det er absolutt ikke umulig at Donald Trump nok en gang blir president av USA. Han har massiv støtte i de statene hvor folk faktisk produserer noe vi faktisk trenger: Texas, Oklahoma, Arizona, Indiana, Ohio og Iowa.

I Europa faller inntektene nesten overalt. Kjøpekraften reduseres brutalt. Gjelden stiger, og rentene øker. Hvis da boligprisene faller, så er mange europeere i deep shit. Det er allerede godt i gang i Sverige.

Den eneste muligheten er å protestere mot de drakoniske grønne fantasiene til dem som robber oss for mesteparten av pengene vi får i lønn. Men selv de franske les gilets jaunes utholdenhet ble til slutt brukt opp.

Kotkin nevner faktisk hvordan nordmenn reagerer på strømkrisen. Han understreker betydningen av at myndighetene angriper selve ryggraden i alle land, altså jordbruket.

En viktig kampplass har vært jordbruk – den mest grunnleggende av næringer. Oppdrett har blitt et stort mål for grønne ildsjeler, hjulpet av superrike miljøvernere som Bill Gates.

Han peker her på kunstgjødsel og det nederlandske bondeopprøret, og minner oss om at opprøret til de nederlandske bøndene har fått støtte og respons i mange andre land.

Man kan bare forestille seg hva som kan skje hvis de amerikanske eller australske regjeringene – alle nå dominert av ultragrønne – skulle begynne å innføre lignende restriksjoner på sine egne massive ressursdrevne økonomier.

Klimaentusiastene har ikke vilje til å skape det grønne skiftet i sin egen hage. Oslo er ikke omringet av vindturbiner, selv om MDG har vært i byregjering i noen år. Men her i oljeproduserende Rogaland er de overalt.

Utviklingsland rammes selvsagt hardest av denne grønne politikken. Sri Lanka er et godt eksempel. Presidenten ville gjøre landet bærekraftig. Det endte i katastrofe.

Sri Lanka: Et varsel om hvor det grønne skiftet ender

Ghana er et annet land som har ødelagt sin økonomi etter råd fra FN-aktivister. Matmangel er en stor risiko i Afrika. Det er opptøyer om drivstoffpriser i land som KazakhstanEcuadorSør-AfrikaSenegalIndonesia og Etiopia.

Mangelen på stabil og rimelig energi tvinger mange afrikanere til å bruke vedfyring som energikilde. Dette fører til avskoging, og som de fleste vet, lever skoger av å fordøye den forhatte gassen CO2.

Kina og Russland tjener på dette. Kina fordi de ikke bryr seg om det grønne skiftet. Russland fordi de har energi. Derfor velger afrikanske land å ikke delta i boikotten av Russland på grunn av invasjonen av Ukraina. Det samme gjelder India.

Kina får i hovedsak det Australian Financial Review kaller et «frikort på klima». De tillates å bygge flere kullkraftverk og utvinne stadig flere mineraler, uten noen av begrensningene som er pålagt av dydsposerende vestlige finansmenn.

I mellomtiden sliter de materielle økonomiene til vestlige konkurrenter – inkludert viktige råvareleverandører som Australia – under mer kostbare energiregimer, noe som i hovedsak hjelper Kina med å nå målet om global økonomisk overlegenhet.

Skal man kunne bekjempe en autokratisk fremtid, er god økonomi i de demokratiske vestlige land nødvendig. Men våre politikere er i ferd med å melde oss ut, og katastrofen kan bli langvarig.

Som jeg skrev nylig, fødes det flere barn i Nigeria enn i hele Europa. Dette forteller noe om fremtiden. Svenske valg vil i fremtiden bli avgjort av folk som ikke er født i Sverige.

Kotkin konkluderer slik:

Det Vesten trenger, er ikke flere postmodernistiske «lærde», dedikert til å undergrave vår kultur og økonomi, eller større investeringer i fantasibildet til sosiale medier og Big Tech. I stedet trenger vi flere mennesker som er villig til å skitne til hendene sine for å gjøre livet sitt, og alla andres, bedre og sikrere.

Det er som å høre Jordan Peterson, som i et foredrag forklarer uvitende studenter at de ikke hadde hatt hverken lyd, lys eller varme uten dyktige menn (og noen kvinner) som gjør nettopp disse materielle jobbene. Om alle kjønnsforskere dør i morgen, vil verden fortsatt fungere. Men tenk om alle rørleggere forsvinner?

Da snakker vi om en materiell katastrofe.

Les også:

Den nye føydalismen: Eiendomsretten under angrep, friheten skal fjernes


Kjøp «Et varslet energisjokk» her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.