Solidaritet er ikke noe en får. Solidaritet er heller ikke noe en har krav på. Solidaritetssamfunnet kjennetegnes ved at menneskene føler forpliktelse for hverandre, og at alle gjør så godt de kan for å klare seg på egen hånd. Først når samfunnet er slik, kan vi gi en rettighet til hjelp for dem som trenger det. Det er dessuten viktig at et rettighetssamfunn har en sterk forankring i den alminnelige fornuft og i vanlige folks rettferdighetsoppfatnig. Jeg tror nordmenn har en ganske sterk rettferdighetssans. Dersom noen gjør så godt de kan, men likevel ikke får noe greie på livet sitt, så vil det være få som er uenige i at de skal ha hjelp og støtte. Men de som urettmessig utnytter samfunnet, eller mottar støtte de egentlig ikke skulle hatt, vil neppe møte forståelse blant folk flest. De bør ikke møte forståelse hos politikerne heller. Den største faren et velferdssamfunn kan utsettes for, er at det mister sin sterke oppslutning i befolkningen. Det skjer dersom mange opplever urimelige utslag eller misbruk. Da gnages solidaritetssamfunnet i filler.

Rune Gerhardsen (1946–2021), fra «Snillisme på norsk» (1991)