Rune Gerhardsen ankommer Aschehougs hagefest i Oslo den 29. august 2019. Foto: Berit Roald / NTB.

Med Rune Gerhardsens bortgang er det også en av de siste representantene for den norske arbeiderbevegelsens tradisjonelle pliktetikk som blir borte.

Boken «Snillisme på norsk», som kom ut i 1991, var trolig utslagsgivende for at Rune Gerhardsen ikke gjorde en stor rikspolitisk karriere. Her skriver han blant annet dette:

«Solidaritet er ikke noe en får. Solidaritet er heller ikke noe en har krav på. Solidaritetssamfunnet kjennetegnes ved at menneskene føler forpliktelse for hverandre, og at alle gjør så godt de kan for å klare seg på egen hånd. Først når samfunnet er slik, kan vi gi en rettighet til hjelp for dem som trenger det.

Det er dessuten viktig at et rettighetssamfunn har en sterk forankring i den alminnelige fornuft og i vanlige folks rettferdighetsoppfatnig. Jeg tror nordmenn har en ganske sterk rettferdighetssans. Dersom noen gjør så godt de kan, men likevel ikke får noe greie på livet sitt, så vil det være få som er uenige i at de skal ha hjelp og støtte. Men de som urettmessig utnytter samfunnet, eller mottar støtte de egentlig ikke skulle hatt, vil neppe møte forståelse blant folk flest. De bør ikke møte forståelse hos politikerne heller.

Den største faren et velferdssamfunn kan utsettes for, er at det mister sin sterke oppslutning i befolkningen. Det skjer dersom mange opplever urimelige utslag eller misbruk. Da gnages solidaritetssamfunnet i filler.»

I dag er det nesten ingen ende på urimeligheter og misbruk. NAV har i praksis finansiert terror. Men Rune Gerhardsens ord ville ha vært altfor sterk kost i dag, for venstresiden har ikke bare gjort det umulig å bekjempe misbruket, men gjort seg politisk avhengig av det.

Siden 1991 har Oljefondet vokst noe aldeles voldsomt. Det er langt til bunnen i det, og i mellomtiden sover Ola Nordmann godt.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!