Viruslaboratoriet i Wuhan. Foto: Ureem2805 / Wikimedia Commons.

Jo lengre tid som går uten at det kan påvises noe opphav til korona­pandemien utenfor virus­laboratoriet i Wuhan, desto sterkere står hypotesen om at korona­viruset rent faktisk lekket fra laboratoriet.

Når ikke engang WHO lenger utelukker laboratorie­hypotesen like kategorisk som før, og en fremragende tysk professor setter sitt renommé på spill for å legge frem en indisie­rekke som peker klart i retning av laboratoriet, gir det grunn til ettertanke for den som ikke nøyer seg med en enkel sannsynlighets­betraktning.

For hvor sannsynlig er det egentlig at et naturlig virus­utbrudd skjer på det eneste stedet i mer enn tusen kilometers omkrets hvor det forskes på virus av akkurat samme type? All fornuft tilsier at laboratoriet må regnes som skyldig inntil det motsatte eventuelt blir bevist, for dette er ikke en straffesak mot et skarve individ.

Nylig er det også kommet frem opplysninger fra Frankrike som føyer seg inn i den lange rekken av indisier på laboratorie­lekkasje. Det var nemlig takket være eksport av fransk teknologi at Kina ble i stand til å sette opp et virus­laboratorium av typen P4, som er den aller høyeste sikkerhets­klassen. Og under­søkelser som Le Figaro har gjennomført, viser at franske sikkerhets­myndigheter ikke var særlig komfortable med denne eksporten.

Dette svært sensitive samarbeidet skaåte helt fra starten av spenninger i Frankrike. Det va i 2004 at Jacques Chirac og den kinesiske president Hu Jintao inngikk et samarbeid med sikte på å bekjempe nye infeksjons­sykdommer. Ett år tidligere var Kina blitt hardt rammet av SARS.

Både president Chirac og Frankrikes statsminister Jean-Pierre Raffarin var, foruten deler av lege- og farmasi­bransjen, tilhengere av samarbeidet. Men fagfolk i utenriks­departementet, forsvars­departementet og sikkerhets­tjenesten Secrétariat Général de la Défense et de la Sécurité Nationale (SGDSN) var betenkte ved tanken på å spre strategisk interessant høyteknologi til et autoritært land som ikke er noen alliert.

De fryktet at et P4-laboratorium, som er i stand til å håndtere de aller farligste virusene, som ebola, en dag ville bli omgjort til et biologisk arsenal. Til forskjell fra kjerne­fysiske og kjemiske masse­ødeleggelses­våpen finnes det ingen inter­nasjonal kontroll med denne typen svært sensitivt biologisk materiale, som noen spesialister kaller en «bakterio­logisk atombombe». Ekspertene kritiserte også manglende transparens rundt mobile P3-laboratorier.

Etter hvert som laboratoriet kom i drift, mistet de franske vitenskaps­folkene som var involvert i samarbeidet, stadig mer kontroll med hva kineserne holdt på med. 50 franskmenn som skulle ha arbeidet i laboratoriet over en femårs­periode, endte med aldri å dra til Wuhan. Siden advarte amerikanske besøkende om sviktende sikkerhets­rutiner ved laboratoriet.

Før pandemien brøt ut, rapporterte også kinesiske medier at forskere lot laboratorie­materiale gå i kloakken etter eksperimentene. De hevdet også at forskere som prøvde å få endene til å møtes, også solgte forsøksdyr som hadde gjennomgått eksperimenter, på markeder i Wuhan.

Amerikansk etter­retning har helt fra starten av pekt på laboratorie­lekkasje som en plausibel forklaring på virus­utbruddet.

Tidligere assisterende nasjonal sikkerhets­rådgiver Matthew Pottinger satte ny fart i debatten i februar, da han sa at det kinesiske militæret hadde utført hemmelige dyreforsøk i P4-laboratoriet i Wuhan siden 2017, og at flere vitenskaps­folk ved det virologiske instituttet var blitt syke høsten 2019, før utbruddet i byen.

Tatt i betraktning at mange omstendigheter er kommet frem i favør av laboratorie­hypotesen, og lite eller ingenting i favør av noen naturlig hypotese, er det ikke lenger spesielt dristig å trekke konklusjonen. Det er nesten krampaktig å la være.