Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre..Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Når Arbeiderpartiet kommende lørdag avslutter sitt digitale landsmøte, har partiet vedtatt å stramme til skatteskruen.

Arveavgiften skal gjeninnføres. Lettelser i formuesbeskatningen blir nullet ut. Mer av folkets verdiskaping havner i offentlige kasser – om stortingsvalget i september skaper grunnlag for et nytt flertall hvor Ap får bestemmende innflytelse. Folk som de siste årene har fått oppleve nedgang i kjøpekraften, kan bare glemme å imøtese bedre tider.

Arbeiderpartiet forsøker å kamuflere økt skattetrykk ved å late som bare rikfolk blir rammet. På partiets landsmøte i 1973 var det en utsending som tok til orde for skattelettelser for folk med alminnelige inntekter mot til gjengjeld å skjerpe skatten for det han kalte «kaksene». Statsminister Trygve Bratteli svarte at det lot seg ikke gjøre – det er ikke mange nok «kakser», bemerket regjeringssjefen.

Bortimot et halvt århundre senere, er tallet på «kakser» et helt annet. Men store formuer kommer av eierskap i næringslivet. Hvis skattene øker, tar bedriftseierne ut mer penger fra bedriften for å gjøre opp for seg. Slik tappes næringslivet for midler til å egenfinansiere utvikling og investeringer. Dette vil gå hardt ut over landets verdiskaping.

Skatteskjerpelser rammer så godt som alle. Dødsskatt, også kalt arveavgift, må betales av høy og lav. De grønne skattene som er innført med Ap-tilslutning, er tyngst å bære for dem som har minst å betale med. Den tredoblingen av CO2-avgiftene partiet har stilt seg bak, vil ikke bare stimulere bedriftsdøden, men også ramme de lavest lønte hardest – ganske enkelt fordi de har minst å rutte med. «Kaksene» klarer seg saktens.

Arbeiderpartiet er på pengejakt. Derfor har Jonas Gahr Støre kastet sine øyne på Statens Pensjonsfond Utland (SPU), også kalt Oljefondet. I forfjor uttalte Støre at «vi må venne oss til å si at Oljefondet er et politisk redskap». Nå går Ap-lederen inn for at fondet skal ha som særskilt oppgave å investere i klimavennlige selskaper.

Dette er en livsfarlig politikk som åpner for en politisering av Oljefondet. Det er grunn til å minne om at fondet har én oppgave: Å forfalte folkets pensjonsformue på en måte som med akseptabel risiko gir størst avkastning. Det er riktignok gitt forbud mot å investere i selskaper som driver med kull, tobakk og klasevåpen, men ellers står fondet fritt. Fondet har vært forbilledlig ledet, og har verdier på 2 millioner kroner pr. innbygger.

Gahr Støre presiserer at Oljefondets grønne investeringer skal være lønnsomme, men da faller jo behovet for fondets medvirkning bort. Kapitalmarkedets aktører vil stå i kø for å investere i grønne foretak – hvis de er lønnsomme. Det er risikofylte tapsforetak som trenger politisk finansiering. Alt annet tar markedet seg av.

Ap-lederens utspill er et dårlig skjult ønske om å politisere Oljefondet. Byrådsleder Raymond Johansen bekrefter dette med sitt forslag om at fondet skal nektes å investere i selskaper som driver velferdstjenester. Slik ender fondet opp med å bli utsatt for politisk press for å gagne innenrikspolitiske interesser – og ikke folkets pensjonsinteresser.

Alle forstår jo at Gahr Støres utspill om å politisere Oljefondet er gjort for å gjøre seg lekker for MDG og SV. Men klimapolitikk må drives som all annen politikk. Det vil si at kostnadene må dekkes ved alminnelig beskatning – ikke ved å sette folkets felles pensjonsformue i spill ved at å legge andre føringer for fondets investeringer enn rent faglige og økonomiske hensyn. Gahr Støres utspill er lite gjennomtenkt. Hvis det likevel er gjennomtenkt, er det enda verre.

Når Arbeiderpartiets pengebegjær og finansieringsbehov er så stort at skattenivået må økes og Oljefondets investeringer dirigeres av partipolitiske hensyn, da er det grunn for folk å holde på lommeboka – Jonas Gahr Støre er løs!