Et portrett av Samuel Paty står på trappen ved nasjonal­forsamlingen i Paris før en minnestund for den drepte læreren den 20. oktober 2020. Foto: Lewis Joly / AP / NTB.

Etter den tsjetsjenske terroristen Abdoullakh Anzorovs bestialske halshugging av den franske læreren Samuel Paty i Paris-forstaden Conflans-Sainte-Honorine den 16. oktober, har de etterlatte holdt seg helt borte fra offentligheten.

Torsdag gav derimot familiens advokat Virginie Le Roy et intervju til Le Monde, der hun tar et skarpt oppgjør med håndteringen av Paty-saken både før og etter drapet.

Institusjonene klarte ikke å beskytte Samuel Paty, og nå prøver de å fraskrive seg ansvaret, sier Le Roy.

En samlet vurdering av omstendighetene rundt læreren i dagene før hans grusomme vanskjebne, viser at alle varsellampene lyste rødt, hevder advokaten.

Abdelhakim Sefrioui, den fransk-marokkanske islamisten som bidro til å piske opp stemningen mot Paty og nå er siktet for medvirkning til drapet, stod på S-listen og var mistenkt for radikalisering til terrorisme, og i september hadde al-Qaida oppfordret til å ramme enhver som krenker islam. Likevel konkluderte sikkerhetsmyndighetene at Paty ikke trengte beskyttelse, til tross for at han allerede hadde mottatt trusler. Dette var en grov feilvurdering, konkluderer Le Roy.

Tegn til selvransakelse hos myndighetene er imidlertid ikke å finne.

I en rapport om Paty-saken som det franske utdanningsdepartementet offentliggjorde den 3. desember, fantes imidlertid ingen tegn til selvransakelse fra offisielt hold. Rapporten later som om ingenting pekte i retning av tragedien, og dette er en politisk manøver, kommenterer en indigert Le Roy. Den eneste som kritiseres, er i praksis læreren selv, som gjorde en «feil» ved å foreslå at muslimske elever som ønsket det, kunne forlate klasserommet før han viste frem Muhammed-karikaturene for ikke å bli støtt da han underviste om ytringsfrihet.

Alle har sviktet Paty, fastslår Le Roy – både mens han levde, under selve drapet, og etter at han døde.

Institusjonene er ikke de eneste som sviktet. Paty ble gjort til målskive av noen elever, andre elever pekte ham ut for morderen, foreldre pisket opp stemningen mot ham, kolleger tok avstand fra ham, politiet unnlot å beskytte ham, og departementet finner ingen andre feil enn hos ham selv.

Den som kommer best ut av det, er rektor, som for sikkerhets skyld anbefalte Paty å kjøre bil til og fra skolen istedenfor å spasere.

Det kan ikke være lett for Patys enke eller parets fem år gamle sønn. De sitter igjen uten en mann og en far, og samfunnet later som om det ikke er noen andre enn den drepte terroristen og de som er siktet for medvirkning i saken, som kan klandres, mens Paty selv gjorde en «feil».

Ved å svikte Paty er det til syvende og sist hele Frankrike som svikter seg selv.

Det var islam som drepte en bit av Frankrike. Ved å feie det under teppet, unnlater Frankrike å følge opp president Emmanuel Macrons krigserklæring mot islamismen i talen han holdt den 2. oktober.

Trump er ikke den eneste presidenten som har befunnet seg i en sump.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.