Kommentar

LO-leder Yngve Hågensen (til v) følte seg beæret over å bli dekorert for første gang, da han mottok den lille røde AIDS sløyfen av tidligere administrerende direktør i NHO, Karl Glad. Året er 2000. Foto: Lise Åserud / Scanpix En slik gemyttelighet ser vi ikke mellom dagens ledere. Noe har skjedd. NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er fjerne og ikke partnere slik forgjengerne var. Gabrielsen er nesten ikke til stede i offentligheten sammenlignet med den ruvende posisjon som forgjengerne hadde. 

Årets 1. mai-markering skjer i skyggen av to kriser: Koronapandemien og arbeiderbevegelsens politiske krise.

Den økonomiske krisen i pandemiens kjølvann, som etter hvert for mange også vil utvikle seg til en sosial krise, er unngåelig. Myndighetenes oppgave blir å lege de sårene pandemien skaper og hjelpe næringsliv og arbeidstakere over kneiken. 

Den andre krisen er skapt av arbeiderbevegelsen selv. Arbeiderbevegelsen har ikke stått svakere i Norge på 85 år. Arbeiderpartiet klarer ikke å karre seg over 25-tallet når det foretas meningsmålinger. LO har bare en fjerdedel av lønnstakerne som medlemmer.

I to generasjoner ble Arbeiderpartiet støttet av så godt som annenhver velger. Annenhver arbeidstaker var med i fagforbund tilsluttet Landsorganisasjonen. Tallet på lønnstakere stiger, men LOs medlemstall står stille på oppunder 1 million. Men da er også pensjonister tatt med. Og de blir det stadig flere av. Den yrkesaktive andel går ned.

Med begrepet arbeiderbevegelsen mener vi Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Det har vært politiske tvillinger, to sider av samme sak. De var som søsken å regne. Ap ble en mektig samfunnsomformende kraft og opererte på de politiske slagfeltene. LO ivaretok arbeidsfolks interesser gjennom tariffavtaler og nokså grunnleggende også ved Hovedavtalen med arbeidsgiverne. Samarbeidet mellom arbeidslivets hovedparter er den fremste årsaken til den såkalte «norske modellen», hvor verdiskapingen deles i tillitsfullt samarbeid uten unødvendige arbeidskamper og hvor partene sammen legger forholdene til rette for positiv utvikling i det verdiskapende næringslivet.

Selve klassikeren i så måte var samarbeidet mellom LO-leder Yngve Hågensen og NHO-sjef Karl Glad på 1990-tallet. De økonomiske tilbakeslagene ved inngangen til 1990-årene skapte betydelig arbeidsledighet og svak utvikling i næringslivet. Det var da Glad og Hågensen møttes i helger på LO-lederens hytte, tok seg en rangel og kom over ens om et nytt grunnlag for samspillet mellom organisasjonene. De stolte på hverandre.

Det var dette Yngve Hågensen kalte «Den kollektive fornuft». Små lønnstillegg bidro til en utvikling som over tid ga LO-medlemmene en makeløs god reallønnsvekst.

Arbeiderbevegelsens krise har sammenheng med at en ikke har klart å gå klar av ekstreme krefter på venstresiden. På årets 1. mai er SV, Rødt og til dels MDG trukket inn som likestilte partnere. I den perioden arbeiderbevegelsen var sterk, ble slike krefter holdt utenfor. De har også infiltrert fagbevegelsen og pådyttet LO ytterliggående synsmåter som begrenser medlemsveksten. Hvem vil bli LO-medlem når en får kommunisme som bonus?

Rødt, SV og MDG er politiske hemoroider – utvekster uten nytte, men til betydelig plage. Så lenge LO ikke klarer å holde disse polyppene på avstand, vil medlemsveksten utebli. LO står svakt i serviceyrkene og påtvungne «venner» gjør ikke saken bedre.

Ap har med sin politikk svekket seg så sterkt at partiet er avhengig av å innlate seg med politiske cyster for å komme til makten. Det er krefter som partiet i glansdagene ikke en gang ville ta i med ildtang. Nå er de trukket inn i varmen og resultatet er katastrofalt for Ap. Velgerne ser at et gammelt ordtak får ny aktualitet: «Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er». Velgerne liker ikke Ap’s nye alliansepartnere.

Det er et avslørende tegn i tiden at årets 1. mai bare blir for koryfeer og fanebærere – ikke på grunn av et virus, men som følge av politisk infeksjon og folkets faneflukt.