Kommentar

Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix

Alle snakker om hvor fælt det er å drikke alkohol. Det er ikke måte på formaninger og informasjon om hvor ødeleggende, farlig og skadelig der er, og hvor skjødesløs, full og ukritisk man blir når man drikker. Derfor er det på tide at noen gjør det stikk motsatte: Snakke om hvor gøy det er – for det er jo derfor vi drikker, ikke sant?

Men det er en annen og mer alvorlig side av denne saken: Drikking drar en skarp grenselinje mellom vestlig og islamsk kultur, for alkohol er et undervurdert vestlig kulturpremiss, som har skapt mye av europeisk unikhet.

De fleste i vesten drikker litt nå og da, men likevel er de fleste likevel gjerne er litt flaue for det, Dette er en pekepinn om noe dypereliggende: Alkohol er noe litt vågalt og syndig, (også for ikke-religiøse) men det er jo nettopp derfor det er så fristende. Det blir en slags epleslang for voksne.

Det ligger en menneskelig dualitet i dette som er helt uforståelig for folk som aldri har rørt alkohol. Årsaken til denne dualiteten er ikke skapt av presteskap, moralister eller alkoholens skadevirkninger, den er skapt av hva alkoholen faktisk gjør med huet vårt: Fjerner masken vår, og viser hva som ligger under. Dette kan være en trussel for individet, men det er svært nyttig for å bygge tillit i et samfunn.

Alle vet at man blir forgiftet av alkohol. Men det er jo poenget.

Etanol er en gift som fjerner styring, kontroll og kritisk sans, og kan føre til at vi gjør livsfarlige, dumme og skadelige ting mot oss selv og andre. Det minner «holdningskampanjer» fra myndighetene oss om hele tiden. Men for mange er dette en lek med det ukjente, og en slags test: Nettopp det å beherske disse farene gjennom kontrollert inntak, skaper en god følelse i møte med noe syndig og faktisk ganske farlig. Men det er ikke denne leken med fare og synd som lokker mest:

Den viktigste effekten av alkohol, er at det får fart på humøret og festen. Den demper blå følelser og trøbbel, og gjør de aller fleste gladere, mer bekymringsløse, sosiale, feststemte og løsslupne en stund. Og når alle drikker, tilsidesetter alkoholen vanlige sosiale koder, og dette skaper igjen et midlertidig «skjebnefellesskap». Alkohol skaper en felles unntakstilstand, hvor det er lov å dumme seg litt ut, si dumme ting, og frike litt ut, uten at noen holder det mot deg dagen etterpå…siden alle gjorde det samme. Dette er en stilletiende kontrakt, ingen trenger å snakke om: Vi drikker, da er vi litt ekstra rause med hverandre.

Dette er igjen med å skape en kultur for samhold, dialog, åpenhet og tillit blant folk som drikker, som er like uuttalt som den er merkelig. Og dette kulturfenomenet er fullstendig uforståelig for strenge muslimske samfunn. De ser bare faren for synd og mangel på kontroll. Men kontroll er ikke det som skaper ekte mennesker og gode samfunn. Det er fest, moro og raushet med hverandre som skaper ekte mennesker og gode samfunn. Alkohol bidrar til dette, til en pris. For alt har en pris.

Forandringen begynner allerede fra 0.5 promille:

Som vi alle har fått merke: Selv i små doser angriper alkohol selvkritikken og selvkontrollen. Den gjør oss mer åpne, avslappet, mer kommunikative og mer mottakelige for å lytte til hverandre. Fra 1 promille blir vi gjerne glade, feststemte, venner med de fleste, og mye av fasaden av skikkelighet og kontrollbehov faller. Fra 1,5 promille begynner selv de uten rytmesans å danse, og vår trang til å bryte barrierer, flytte grenser, krangle med folk som fortjener det, og synde med det annet kjønn, øker –  samtidig som selvkritikken synker.

De tause blir pratsomme. Snerper blir løsslupne. De kontrollerte mister hemninger. De ufordragelige viser seg å være OK likevel. De mystiske blir avmystifisert. Og de mindre pene blir plutselig ganske sjarmerende. Og herfra skjer det mange dumme ting opp til 2,5 promille, inklusive at vi våkner i helt feil seng, med helt feil person. Akk ja.  Jeg er helt sikkert på at et par paller med øl kunne gjort veldig mye for fredsforhandlingene i midtøsten – hvis altså begge sider drakk.

For de fleste er 2.5 promille mer enn nok. Det er da lillehjernen forteller den dumme storehjernen at den faktisk ikke trenger noen shot med tequila. Her går gjerne forskjellen mellom full og forgiftet. Bare de uerfarne og de uten hemninger fortsetter oppover skalaen til man ikke lenger klarer å kontrollere hverken muskler, meninger eller mage, og da er det ikke moro lenger. Men hey: Du blir tilgitt for det også, for vi har alle vært der.

Unntaket fra dette er hvis du blir kranglete, voldelig eller skal fortelle sjefen hva du egentlig mener om ham i fylla. Da har masken falt, og det viser seg at du faktisk er en idiot…eller ihvertfall en som ikke bør drikke på veldig lenge. Så joda, det er problemer rundt alkohol, men la oss si det høyt: Det er fordømt bra også. Si hva du vil,  jeg ville ikke gått glipp av det, og angrer ingenting!

Hvor er festen i islam?

For dydige muslimer må et vestlig bryllup se ut som en pøl av synd og galskap. For oss vestlige ser et muslimsk bryllup ut som en formelt møte. Det er ikke det at muslimer ikke kan ha det gøy og trives sammen, akkurat som fester i avholdsforeninger sikkert kan være gøy. Det bare mangler noe, sett fra vestlig synspunkt. Det ser mer ut som sosial kontroll, enn løssluppen sosialisering. Hvor er festen i islam?

Hvor er frihetsfølelsen, løssluppenheten, glede, latteren, flørtingen, tullpratet, dansingen, ærligheten, villskapen, og de lave skuldrene? Hvor er børsten, musikken, flørtingen, kyssingen, spontaniteten, spenningen og tilgivelsen? Hvor er dumskapen og feilingen som fører til at folk ler seg fillete, får hjerter til å slå i takt, får oss til å ta de vanskelige samtalene som er utsatt så lenge, og får oss til å snakke med den pene jenta vi har sett på så lenge? Hvor er alt det i islam? Hvordan kan et samfunn fungere hvis det bare er regler, og menneskene aldri får lov å feile? Det er noe fattig over denne konstante kontrollen.

Ikke et vondt ord om avholdsfolk. Eller drikking.

Jeg kommer fra norsk bygdekultur, med alt det det gjerne innebærer. Men jeg har ingenting imot folk som kjører totaltavhold, og respekterer de mange grunnene til å praktisere det. Jeg kjenner både avholdsfolk og folk som drikker for mye og for ofte. Sånn jeg ser det må voksne folk få styre livet sitt som de vil, men også ta ansvar for det. Men det er verd å merke seg at alkohol er et kulturelt og sosialt vannskille også blant nordmenn.

Kristenruss og vanlig russ fester ikke sammen. Skal jeg tippe, splitter det dagens muslimske elever fra den norske russen også. Skal man blande avholdsfolk og folk som drikker på samme tilstelning, skjer det også noe en non-verbal pakt for balanse og hensyn til hverandre: Er det avholdsfolk på festen, blir det en annen type fest: Drikker ikke dere, så drikker ikke vi. Skal du sitte der og være edru, så nøyer jeg med med et lite glass. Tar du to glass, så tar jeg to glass. Går du «all in», så går jeg for tequila. Man trenger ikke avtale. Det bare skjer.

Dette er delikat psykologi vi følger nesten instinktivt, Det er nemlig ikke noe hyggelig å bli brisen overfor folk som sitter å ser rart på deg – de som liksom vil være til stede, men ikke være med. Det blir en mental enveiskjøring, og det blir ikke fest av sånt. Sånn er det bare. Den enkle løsningen da er at ingen drikker, men det er en dårlig løsning. Da dikterer mindretallet flertallet, og det blir ikke like moro. Det blir bare trygt og litt stivt. Og stivt og trygt er ikke alltid det beste, hvis man skal ha det gøy.

Så hurra for alkoholen. Bare pass på at du er skjerpet med egne og andres barn i nærheten, at du ikke slår noen, ikke forteller sjefen hva du mener om ham, eller ender opp i feil seng. For det kan fort bli et helvete.

Skål, og god helg!

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!