Kommentar

Foto: Jørn Eriksson / Wikimedia Commons.

Når innehaveren av en pizzeria i en av Oslos indre østlige bydeler forteller at den ble ramponert etter at han nektet å betale beskyttelsespenger, lyder det tilforlatelig. De maskerte mennenes inngripen i pizzeriaen begrenset seg tilsynelatende til et rent og massivt skadeverk, og fremstod således som en ren avstraffelse.

Ikke bare er det tilforlatelig: Det er snarere en brikke som faller på plass i et bilde det krever stor anstrengelse ikke å se: mafiahovedstaden Oslo.

Fenomenet beskyttelsespenger har i lang tid vært assosiert med organisert kriminalitet i mange land, og det er alltid omfattet med taushet. På Sicilia i Italia drev mafiaen fenomenet til kolossale proporsjoner, og det er først de senere årene at det så smått har begynt å bli motarbeidet, og det takket være enkeltindividers modige åpenhet.

Italienske kriminelle eksporterte i sin tid praksisen til USA, og kriminelle i andre land har adoptert metoden. Rapporter om innkreving av beskyttelsespenger i Sverige dukket opp for nærmere tjue år siden. Svenske kriminelle bander gikk også den gangen etter restauranter. Men siden har den innfødte kriminaliteten fått skarp konkurranse i vårt østlige naboland.

Med masseinnvandringen fra Balkan, Nord-Afrika og Midtøsten har utenlandske kriminelle gjort seg sterkt gjeldende de senere årene. At beskyttelsespenger er en del av dette bildet i Sverige, fremstår som fullstendig åpenbart når man tar i betraktning det store antallet bombeeksplosjoner i landets største byer. Også i Tyskland tar kriminelle storfamilier over i Berlin og andre byer.

Afrikanske bander tar over narkotikamarkedet i Oslo, kunne Aftenposten fortelle i 2012. Det behøves ingen større fantasi for å hevde at afrikanere i hovedstaden er involvert i et bredt spekter av kriminalitet. At det var seks mørkhudede menn som raserte pizzeriaen på Carl Bernes plass, er derfor ikke overraskende.

For den som har holdt seg orientert og ikke har levd fullstendig innesnødd i en egen lala-verden, har det bare vært et tidsspørsmål når de samme tingene ville gjøre seg gjeldende for alvor i Oslo. Willy Haugli (1927–2009), som var politimester i Oslo i tiden 1985–1994, advarte da også mot den utenlandske organiserte kriminaliteten i hovedstaden i en kronikk i Aftenposten den 18. november 1996.

Det triste er at de innesnødde også har bekledd noen av de viktigste embedene i norsk politi. Den 28. juli 2012 erkjente daværende Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård overfor Dagbladet at norsk politi «ble tatt på senga» da det viste seg at utenlandske kriminelle ble en større del av trusselbildet. Hadde han ikke hørt hva Haugli sa, eller trodde han Haugli var en tosk? Fire måneder senere var Humlegård politidirektør.

Absolutt alt har pekt i retning av at Oslo skulle bli en mafiahovedstad, noe politiets egne rapporter også har underbygget. Det er en rik by med mange penger i omløp i utelivsbransjen, myndighetene er svake eller naive, og det er ingen mangel på rekrutteringsgrunnlag for fotsoldater, ikke minst takket være den sinnssyke innvandringen fra klansamfunn de senere årene.

Kriminaliseringen av arbeidslivet var allerede et faktum. Nå er vi kommet til neste fase, der kriminaliteten blir et eget arbeidsliv. Gjengkriminaliteten i Oslo har nådd nærmest epidemiske proporsjoner, og mange gjengkriminelle er svært unge mennesker, som har alle tiders sjanse til å bli akkurat så hardkokte som mafiakriminaliteten krever.

Dessverre er det ingen tegn til at dagens politiledelse ønsker å erklære åpent at Oslo står til knes i dritten. Denslags erkjennelser blir ikke godt mottatt på politisk hold, hvor etterspørselen er stor etter gode nyheter – og det gjør ingenting om det er falske nyheter.

Faktum er at politiet i Oslo ikke er i stand til å bekjempe en kriminalitetsutvikling som en ren sosio-økonomisk analyse tilsier vil bli formidabel. Og dette er litt for flaut å erkjenne. Det er om å gjøre å tone ned faresignalene og legge lokk på informasjonen. Og slik døde saken med pizzeriaen på Carl Berners plass hen. Det paradoksale er at politiet på den måten blir omfattet av det mafiøse taushetsfenomenet omertà, selv om kriminalitetsbekjempelsen ville ha alt å vinne på åpenhet. Var det taushet overfor allmennheten dialoglinjen med de kriminelle handlet om?

I mislykkede stater som domineres av klaner, er politikere og myndigheter egne klaner som beskytter sine egne interesser. Den som sitter med makten, tilhører ganske enkelt den mektigste og mest hensynsløse klanen. Det er velkjent fra klansamfunn at den interne justisen er hard. Både hos norsk politi og i norsk politikk ser man nå trekk av det samme.

Og slik vil det formodentlig forbli til Oslo og andre deler av landet ikke lenger bare står til knes i uhumskhetene. Men man trenger altså ikke vente til man står til halsen i dem med å be om hjelp. Befolkningen tåler sannheten, og ekspertise på mafiakriminalitet kan innhentes fra mange land.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp T-skjorten «for en bilfri & varmere by» her