Kultur

Dorothea Tanning (1943), Eine Kleine Nachtmusik

Forleden fikk jeg en mail fra Kritiker­laget med invitasjon om et debattmøte for medlemmer av lauget. Debattemaet hadde en urovekkende tittel: «Har kunst­kritikken utspilt sin rolle?», som om noen hadde registrert mørke skyer over den kritiske geskjeften. Umiddelbart tenker man på klimakrisen og klodens undergang, den slags skremmer jo vettet av unger, akademikere og livsfjerne natur­svermere, så hvorfor ikke også kunst­kritiker­standens medlemmer?

Nei da, det var ikke den typen problem­stillinger som lå i luften, kritiker­laget vil ha en debatt «rundt kunst­kritikkens status og relevans for etablerte og nye målgrupper». Takk og pris, det er altså ingen alvorlige trusler i vente, i alle fall ingen uttalte. Men noe må det være, man trommer ikke sammen laugets medlemmer uten grunn. At man ønsker å debattere kunst­kritikkens status og relevans, tyder jo på at noe ikke er helt på stell.

Det mest nærliggende er at kunst­kritikken ikke lenger har noe å by på for våkne lesere. Tre av de største Oslo-avisene har da også kuttet ut kunst­kritikken. Den gir hverken innsikt eller valuta for pengene. VG kunne for en tid tilbake vise gjennom leser­under­søkelser, at når avisen trykte en kunst­anmeldelse, så gikk salget ned. Om det stemmer vites ikke, men jeg fikk høre det fra en på innsiden. VG har i alle fall kuttet ut den faste kunst­kritikken, det har også andre aviser gjort.

Det gir selvsagt grunn til bekymring for arbeids­løse kunst­kritikere, også de trenger noe å leve av, selv om virksom­heten ikke tilbyr dem noe å leve for. Dagens kunst­kritikk er så utarmet og tømt for kritiske kategorier at utøverne fantaserer i et estetisk tomrom. Klart de nå må drøfte dens «status og relevans», og naturligvis «gjennom historiske tilbake­blikk». Derfor åpner også meldingen med følgende historiske intro: «Den skrevne kunst­kritikken har siden midten av 1800-tallet vært en sentral del av en offentlig debatt som igjen har ført til varige endringer og varierte perspektiver».

Artig å se at kunst­kritikerne begynner å bli tilbake­skuende og betrakte egne tradisjoner. Helt siden midten av 1800-tallet har de egentlig fornektet fortidens kunst og bare jaktet på det nye og dyrket det fremtids­rettede. Fortiden var satt strek over en gang for alle, å se tilbake i historien var ensbetydende med kunstnerisk og politisk regresjon. Dette har vært den dominerende kunstner­strategien fra 1850-årene og frem til i dag, mens kunst­kritikerne ikke skjønte noe før på tidlig 1900-tall. Fra da av har de i stigende grad vært fortids­fiendtlige og vurdert kunsten ut fra det nyes kategori. Tenk bare på med hvilken forakt og nedsabling Odd Nerdrum ble utsatt for av samtidens kritikere. Fortids­hatet var unisont og glødende.

Det er påfallende at dagens kunst­kritikere nå bare vil gå tilbake til midten av 1800-tallet, som om det var først på den tiden at kunst­kritikken inngikk i den offentlige debatten. Har man litt kjennskap til kunst­kritikkens historie, så vet man at denne virksom­heten er langt eldre og stappfull av informasjon om kunst og samfunn. Kunst­kritikken i sin moderne tapning dukker først opp på midten 1600-tallet, under det franske enevelde. Det skyldes ikke bare at kongen opprettet et statlig finansiert kunst­akademi, med en årlig utstilling (Salongen), som ble umåtelig populær i hele Europa, men vel så viktig at det ble startet periodiske publikasjoner, der opplyste borgere kunne publisere sine kritikker.

Her finner man langt mer interessant stoff om estetisk tenkning, politiske disputter og verk­orienterte vurderinger, enn på midten av 1800-tallet. Gjennom hele 1700-tallet foregår det debatter om kunstens mange aspekter og betydninger, og mer konkret om meningen i det enkelte verks motiv. Den borgerlige offentlig­heten og Opplysningens idealer danner her grunnlaget for et fruktbart debattklima, der kunsten og kunst­kritikken hadde sin naturlige plass. På den tiden var også kunstens frihet et sentralt anliggende, mens hundre år senere var avant­garden opptatt av å forvandle kunsten til et politisk redskap.

Når dagens kunst­kritikere er i tvil om de har noen samfunns­messig nytte, så burde de avgjort ikke søke trøst og faglig støtte i avant­garde­bevegelsens snevre tankegods. Det er jo nettopp den de selv er en utløpet av. Langt mer oppbyggelig ville det ha vært med et besøk hos Denis Diderot, hundre år tidligere, og lest hans eminente kunst­kritiske betraktninger i Opplysningens perspektiv. I så fall ville et historisk tilbake­blikk gi mening. Da ville de også ha skjønt mer av kunst­kritikkens historie og sin egen samtid, men det forutsetter selvsagt at de må tenke fritt og uten fortidshat. Skjønt det vil nok være enklere om de bare satset på statlig subsidiering, og det er vel den rollen de helst vil spille.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!