Fra Grønland i Oslo. Foto: Bente Haarstad.

Verdens 200 millioner arbeidsinnvandrere forventes i 2019 å overføre mer enn 550 milliarder dollar til hjemlandene, heter det i en pressemelding fra Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD).

Arbeidsinnvandrere sender 15 prosent av inntektene sine hjem, og hver niende person i verden drar økonomisk fordel av disse overføringene, ifølge IFAD, som er en av FNs særorganisasjoner. Disse beløpene overstiger både utviklingshjelpen og de utenlandske investeringene:

In a message released on the occasion of the United Nations’ International Day of Family Remittances (IDFR), observed each 16 June, Houngbo noted that the money sent home by the world’s 200 million migrant workers adds up to more than three times the level of official development assistance (ODA) and surpasses foreign direct investment (FDI).

IFADs leder Gilbert F. Houngbo, som er fra Togo, sier i en kommentar at denne pengestrømmen bidrar til å realisere FNs bærekraftsmål i forbindelse med den såkalte Agenda 2030, som også den norske regjeringen har sluttet seg til. Som et ledd i oppfyllelsen av bærekraftsmål 10 tas det sikte på å redusere transaksjonskostnadene ved slike pengeoverføringer til under tre prosent.

For FN og den norske regjeringen er det altså en god ting at folk fra utviklingsland kommer i store antall til rike land og arbeider, slik at de kan sende penger hjem. Det er således en triumferende pressemelding IFAD har sendt ut. Men er dette en holdbar økonomisk eller sosial modell?

IFAD opererer med begrepet «migrant workers», men det er liten tvil om at betydelige deler av pengeoverføringene til hjemlandene fra vesteuropeiske velferdsstater er finansiert med trygder. I lys av undersøkelsene til HRS er dette hevet over tvil for Norges vedkommende.

Det vi er vitne til, er en form for omvendt kolonisering, der de rike landenes ubeskyttede klasser ofres for at de fattige landene skal få økt velstand, samtidig som de beskyttede klassene i de rike landene profiterer på det hele.

Et resultat er at den innfødte underklassen ikke synes den har råd til barn, men i praksis er med på å subsidiere noen andres barn.

Denne koloniseringen polariserer de rike landene i Vesten, men dette skjer for det meste i det stille. Det er jo ikke de ubeskyttede som styrer den offentlige debatten.

For Vest-Europas innfødte underklasse har migrasjonen resultert i konkurranse om jobber og boliger, og økt press på trygdene. For den som besitter eiendom eller skal ansette folk, er derimot denne konkurransen innbringende.

Dette er en oppskrift på sosial konflikt, som vi hittil bare har sett antydninger til.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.