Kommentar

Muellers rapport kan ha vært et siste forsøk på å henge en møllesten rundt halsen på Trump. Nå viser det seg at Mueller er tatt i utelatelser av vesentlig informasjon, opplysninger som setter personer og begivenheter i et helt annet lys. Løgner er farlige. De kan vendes mot avsender. 

Bob Muellers 448 sider lange rapport om Russia collusion er ikke hva den utgir seg for, heller ikke første del, som handler om Trump og russerne. Mueller er tatt i en grov løgn som bare kan skyldes ønsket om å fremstille presidenten i et mest mulig suspekt lys.

I Mueller-rapporten gjøres det et stort nummer ut av russeren Ivan Kilimnik, som Paul Manafort hadde kontakt med. Kilimnik sto i ledtog med russisk etterretning, heter det i rapporten, og dermed får Manafort kastet et mistankens skjær over seg.

Men nå kan John Solomon i thehill.com fortelle at Kilimnik aldeles ikke var noen russisk etterretningskilde, han var en amerikansk etterretningskilde – og hadde vært det i flere år. Han rapporterte til State Department, og utenriksdepartementet satte ham så høyt at de ikke brukte hans navn i telegrammer, men kun i skriftlige rapporter.

But hundreds of pages of government documents — which special counselRobert Mueller possessed since 2018 — describe Kilimnik as a “sensitive” intelligence source for the U.S. State Department who informed on Ukrainian and Russian matters.

Key figure that Mueller report linked to Russia was a State Department intel source

Mueller satt på dokumentene, men han røpet ikke hva de inneholdt. Tvert om. Da ville det ikke vært mulig å bruke Kilimnik til å mistenkeliggjøre Trump. På engelsk kalles dette å holde tilbake bevis som kan styrke motpartens sak, for exculpatory evidence. I alle rettsstater legger påtalemyndigheten frem alt den har, også bevis som taler til fordel for den som etterforskes.

Men ikke Mueller, og ikke hans top dog, Andrew Weissman. Weissman har tidligere blitt kritisert for å føre sak uten å legge frem alle bevis. Han vil vinne for enhver pris. Da risikerer man selvsagt å dømme uskyldige. Men det ser ikke ut til å bekymre hverken Mueller eller Weissman.

Ukultur

Det er ikke bare Mueller/Weissman og deres team som gjør hva de vil. Det gjør også FBI og justisdepartementet.

Trump fikk mye oppmerksomhet da han ga ordre om at tidligere CIA-sjef John Brennan skulle miste sin sikkerhetsklarering. Brennan hadde flere ganger anklaget Trump for landsforræderi, noe som medfører dødsstraff i USA. Han hadde oppfordret tjenestemenn til å sabotere presidentens ordre. Han skal også være en av hovedmennene bak forsøket på å stemple Trump som en russisk spion. En slik person skal ikke ha sikkerhetsklarering, mente Trump, og tok den fra ham.

Men nå viser det seg at Brennan ikke har mistet sikkerhetsklareringen likevel. Folk i systemet har simpelthen ignorert ordren. De er blitt en lov i seg selv, og sterke nok til å ignorere pålegg fra en lovlig valgt president.

To rettssystemer

Begrepet den dype staten brukes nå om et byråkrati som er så sterkt at det satser på å uthale og sabotere beslutninger tatt av en folkevalgt de ikke liker, i vissthet om at hans tid er tilmålt. Byråkratiet vet at det har tiden på sin side. Derfor har både justisdepartementet og FBI ignorert pålegg fra kongresskomiteer om å utlevere dokumenter. Forvaltningen gir de folkevalgte fingeren, og representantene reagerer ikke.

Forvaltningen har sterk politisk slagside mot venstre. Demokratene er blitt deres forlengede arm.

Det gir seg groteske utslag når Hillary og hennes klikk går fri, selv om de har begått grove forbrytelser. De samme menneskene i FBI, CIA og justis startet provokasjonene og spionasjen mot Trump. Hadde George Papadopoulos vært en mindre hederlig mann, ville Stefan Halper ha klart å få ham til å tro at russerne hadde e-postene til Demokratene og/eller Hillary, slik at Papadopoulos selv hadde trodd på det. Det er ikke første gang i historien at folk føler seg smigret over å vite noe ingen andre vet.

Men informasjonen ga ikke mening for Papadopoulos. Han reagerte på at noen forsøkte å manipulere ham.

Han ble pådyttet 10.000 dollar i Israel, men deponerte dem hos en advokat i Athen, fordi han hadde en «dårlig følelse». Da han landet i USA, sto et kobbel med FBI-agenter klar og ventet på ham. De lette etter pengene.

Dystert 

Det er disse metodene som gjør at historien om Ivan Kilimnik får en dystrere bakgrunn enn den ellers ville hatt. Den viser at Mueller og hans team var villig til å bruke alle metoder for å få ram på presidenten.

The incomplete portrayal of Kilimnik is so important to Mueller’s overall narrative that it is raised in the opening of his report. “The FBI assesses” Kilimnik “to have ties to Russian intelligence,” Mueller’s team wrote on Page 6, putting a sinister light on every contact Kilimnik had with Manafort, the former Trump campaign chairman.

What it doesn’t state is that Kilimnik was a “sensitive” intelligence source for State going back to at least 2013 while he was still working for Manafort, according to FBI and State Department memos I reviewed.

Kilimnik var en viktig kilde for amerikanerne under Obama-administrasjonen, så viktig at det er utenkelig at ikke Mueller var klar over det.

He interacted with the chief political officer at the U.S. Embassy in Kiev, sometimes meeting several times a week to provide information on the Ukraine government. He relayed messages back to Ukraine’s leaders and delivered written reports to U.S. officials via emails that stretched on for thousands of words, the memos show.

The FBI knew all of this, well before the Mueller investigation concluded.

Mueller gjør et nummer av at Kilimnik presenterte en russisk fredsplan for Øst-Ukraina, det gjorde ham ifølge fremstillingen til russisk stråmann. Men Kilimnik hadde presentert samme plan til Obama-administrasjonen.

Kilimnik kunne reise inn i og ut av USA. Det hadde han ikke kunnet hvis han var svartelistet som fremmed agent.

Kilimnik was allowed to visit the United States twice in 2016 to meet with State officials, a clear sign he wasn’t flagged in visa databases as a foreign intelligence threat.

– De bryr seg ikke

Tom Fitton i Judicial Watch fortalte på Sean Hannity natt til lørdag at viktige dokumenter i justisdepartementet rett og slett er borte. Et møte i justis om andre lands hacking av Hillarys server er borte. Det sies at dokumentene skal ha vært lagt ut på The Dark Web.

– Men hvorfor blir ikke pålegg etterkommet? spurte programleder Dan Bongino.

– Fordi de ikke bryr seg. They don’t care, svarte Fitton.

Da har maktfullkommenheten kommet langt. Forvaltningen tror ikke noen kan skade dem. De slutter rekkene og regner med å holde ut til Trump er borte.

 

 

Hvis du synes at Document har spilt en viktig rolle i å presentere et korrektiv til de Trump-hatende mediene, bør du vurdere å støtte oss.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!