Kommentar

William Barr er Demokratenes og anti-Trump-medienes nemesis. Han har erfaringen, kunnskapen og intet å tape. Barr har bestemt seg for å rydde opp i korrupsjonen i FBI og Justisdepartementet og komme til bunns i overvåkingen av Trump-kamapanjen. Barr har satt seg inn i sakene og sier at Trump hadde grunn til å føle seg forfulgt: “There is substantial evidence to show that the president was frustrated and angered by a sincere belief that the investigation was undermining his presidency, propelled by his political opponents, and fueled by illegal leaks,” he said. Foto: Aaron P. Bernstein / Reuters / Scanpix

Igjen har New York Times skrevet en historie basert på anonyme kilder som holder liv i forestillingen om at det er «noe der» i forhold til Trump, noe han skjuler som justisministeren hjelper ham å skjule.

Dette er bruk av mistanke og mistenkeliggjøring som metode, uten å behøve å stå til rette for det.

Nå er det opplysninger om at spesialetterforsker Bob Mueller var misfornøyd med det fire sider lange brevet justisminister William Barr offentliggjorde som oppsummerte Mueller-rapporten. Han var så misfornøyd at han skrev et brev til Barr og Barr ringte ham tilbake. Men pussig nok: New York Times kjenner ikke innholdet av kommunikasjonen som de bygger hele historien på. Men flere av Muellers team har snakket med New York Times, og gitt uttrykk for sin misnøye. Anonymt.

Ved første blikk nærer det anklagen Demokratene har rettet mot justisministeren: Han opptrer som Trumps advokat.

Robert S. Mueller III, the special counsel, wrote a letter in late March to Attorney General William P. Barr objecting to his early description of the Russia investigation’s conclusions that appeared to clear President Trump on possible obstruction of justice, according to the Justice Department and three people with direct knowledge of the communication between the two men.

The letter adds to the growing evidence of a rift between them and is another sign of the anger among the special counsel’s investigatorsabout Mr. Barr’s characterization of their findings, which allowed Mr. Trump to wrongly claim he had been vindicated.

Artikkelen er en lang utlegging av insinuasjoner fra anonyme kilder som tegner et bilde av en uredelig justisminister. Men leser man nøye ser man at New York Times ikke har noe bevis for at William Barr har gjort noe annet enn å holde seg til Mueller-rapporten. Selv ikke New York Times våger å skrive at rapporten sier noe annet enn det Barr har påstått. Det ville vært den rene galskap nå som rapporten er ute, med noe få overstrykninger.

Fabrikert tvil

New York Times jukser for å skape tvil: Avisen later som om det er Barr som underslår at det er større grunn til å tvile på Trumps uskyld enn det Mueller gjør.

Denne tvilen gjelder den andre delen av rappporten som handlet om «obstruction of justice». Mueller unnlot å konkludere på om Trump hadde gjort seg skyldig i  obstruction of justice. I stedet siterer Mueller ti tilfeller der Trump lekte med tanken på å sparke Mueller og i et tilfelle ga beskjed om å gjøre det. Men mannen som fikk ordren, juridisk rådgiver McGahn, unnlot å gjøre det, og Trump lot det være med det. Heller ikke Mueller kan tiltale Trump for noe han unnlot.

Jurister reagerte på at Mueller ikke gjør det en statsadvokat skal gjøre: Reise tiltale eller la være. Mueller lot være, men lot likevel spørsmålet bli hengende. Men ingen kan bevise en negativ. Intet rettssystem verdig navnet har som prinsipp at den mistenkte må bevise sin uskyld. Det er en umulighet, men liberale har degenerert i den grad at de har mistet selv dette innlysende prinsipp av syne.

Hunden ligger begravet

Når man leser artikkelen nøye ser man at selv New York Times vet hvor hunden ligger begravet:

Mr. Barr and senior Justice Department officials were frustrated with how Mr. Mueller ended his investigation and drafted his report, according to the three people.

They expressed irritation that Mr. Mueller fell short of his assignment by declining to make a decision about whether Mr. Trump broke the law. That left Mr. Barr to clear Mr. Trump without the special counsel’s backing.

Med denne setningen innrømmer New York Times at Mueller la en felle for Barr: Han unnlot å ta en avgjørelse og overlot det til justisministeren. Siden spørsmålet om obstruction of justice henger sammen med om man tror det var en forbrytelse å skjule – og hvis Mueller selv har konkludert med at det ikke var noen forbrytelse – blir tilfellene Mueller siterer insinuasjoner som Trump ikke kan motbevise. Det er vanskelig å motbevise baktaling hvis partene er enige om å fortsette å baktale, selv når det som måtte være grunnlag for baktalingen er motbevist.

Som i tidligere artikler fra New York Times om Trump, ser vi at avisen skriver sannheten, men forkledt. Man må ha spesialkunnskap for å gjennomskue skuespillet.

Røde linjer

Avisen skriver at Barr ikke ville kalle Muellers etterforskning for heksejakt da han ble forhørt av justiskomiteen i Senatet. Han hadde tiltro til Mueller. De er gamle kjente.

“I don’t believe Mr. Mueller would be involved in a witch hunt,” he said then.

Men så endret forholdet seg, og Barrs begynte å uttale seg annerledes. New York Times forsøker å kaste et mistankens skygge over Barrs integritet. Alle som har fulgt med vet imidlertid at når en justisminister endrer syn, kan det han noe med det han oppdager når han har satt seg inn i tingene.

Det anti-Trump-mediene og Demokratene ikke tåler, er at Barr begynte å snakke om at Trump-kampanjen kan ha blitt utsatt for uautorisert overvåking og spionasje. Dette er for liberalerne majestetsfornærmelse. Det er ikke lov å si noe slikt om dem.

In congressional testimony in April before the report was released, Mr. Barr demurred when asked whether he believed that the investigation was a “witch hunt” — Mr. Trump’s preferred term. It “depends on where you’re sitting,” Mr. Barr replied.

Barr gikk enda lenger. Han sa i en kongresshøring at han hadde grunn til å tro at Trump ble utsatt for «spying». Da rykket tidligere FBI-sjef James Comey ut og sa at det ikke var spionasje når FBI undersøkte folk, etter å ha fulgt prosedyre.

Hvem vokter vokterne?

Men poenget er at hele skandalen rundt Trump handler om at de på toppen bestemte seg for å bruke prosedyrene politisk. Når toppene bryter reglene, hvem skal kikke dem i kortene? Det er det det handler om og derfor skjelver mange på liberal side.

I natt kom det ut at Barack Obamas hvite hus betalte 1 million dollar til Fusion GPS, konsulentselskapet som håndterte både Steele-rapporten, drittpakken om Trump, og bakvaskelse av en mann som Bill Browder som har fått igjennom Magnitsky-loven som fryser midlene til Putins menn og nekter dem innreise til USA.

Stikkord: Svineri. Og nå er også Joe Biden innblandet via Ukraina. Obama ledet et møte der det ble bestemt å gjenoppta etterforskningen av Ukraina-sporet, som gjaldt valgkampleder for Trump, Paul Manafort. Etterforskningen var blitt avsluttet i 2014 og det ble ikke reist tiltale. Nå ville Obama og Biden at man igjen skulle se på forbindelsen. Det munnet ut i offentliggjøringen av Manaforts lobbyinntekter som kostet ham jobben og var det eneste håndfaste som koblet Trump-kampanjen til Russland, om enn indirekte. At etterforskningen avdekket at også en av Obamas egne Greg Craig, hadde mottatt millioner, ble utelatt fra rapporten.

Spennende som en krim

Mange følger med på bitene i puslespillet og vil til bunns i saken. Men New York Times later som om kunnskapen ikke finnes for å kunne presentere en lurvete historie som holder liv i krigen mot Trump.

Det hele blir ynkelig når New York Times vil ha det til at Barr fremstiller Trump i et for gunstig lys, også når det gjelder Russia collusion:

Investigators wrote, “Although the investigation established that the Russian government perceived it would benefit from a Trump presidency and worked to secure that outcome, and that the campaign expected it would benefit electorally from information stolen and released through Russian efforts, the investigation did not establish that members of the Trump campaign conspired or coordinated with the Russian government in its election interference activities.”

Mr. Barr’s letter quoted only the passage that the investigation had found no conspiracy or coordination.

It is not clear whether members of Mr. Mueller’s team were angered by these points in particular, or whether Mr. Mueller’s letter cited them.

Men det er en god grunn til at Barr bare siterer konklusjonen. Den første delen er synsing: Muellers team kan ikke vite hva den russiske regjerings motiv var. De kan heller ikke vite hva Trump-kampanjen tenkte. Selvfølgelig tjente Trump på Wikileaks offentliggjøring av valgkampleder for Hillary, John Podestas, eposter, men Muellers team forveksler årsak og virkning: Det sier ikke noe om skyld at Trump hadde fordel av avsløringene.

Slagside

Det hverken Mueller eller New York Times gjør er å snakke om den andre siden av mynten: De 33.000 epostene som Hillary suverent ødela, selv om hun var blitt pålagt å utlevere dem av Kongressen. New York Times skriver heller ikke om at James Comey frikjente Hillary for grov skjødesløs behandling av topphemmelige dokumenter og at justisminister Loretta Lynch ba Comey ikke kalle det «etterforskningen» av Hillary, men «a matter», en ting.

Utrolig nok berører ikke Mueller-rapporten det som har vært kjernen i Russia collusion-anklagen: Steele-rapporten.

New York Times har selv måttet innrømme at informasjonen kom fra russiske kilder og dermed implisert innrømmet at det kan ha vært Hillary som gjorde seg skyldig i Russia collusion.

Foreløpig er dette for mye å ta inn over seg. Da ville alt rase som et korthus.

Istedet fortsetter Demokratene å lete etter Russia collusion som om intet hadde skjedd. New York Times’ støtte virker noe halvhjertet. Det gjelder å holde skuta flytende, litt til.