Kommentar

En enorm figur av Greta Thunberg under miljødemonstrasjon. Düsseldorf, Tyskland, 15. mars. Foto: Wolfgang Rattay/Reuters/Scanpix

Det er ikke lenge siden vi hadde et samfunn hvor meningsforskjeller var velkommen, hvor falsifisering av vitenskaplige teorier ble omfavnet, og hvor rett og galt var sikre størrelser innen både adferd og kunnskap. Voksne folk med erfaring ble lyttet til i det kunnskapssamfunnet, og dét ble også ingeniører og teknologer. Politikere med grandiose visjoner ble tvunget til å vise til kost/nytte-vurderinger i alt de foretok seg, av en vaktbikkje-presse som var konstant kritisk mot eliten og politiske maktstrukturer.

Alle de bremsene er borte nå. I stedet har vi fått et samfunn som hyller ungdom som er hjernevasket med noe som beviselig ikke er sant, og som vil ødelegge økonomien i samfunnet barna selv skal overta. For en tragedie!

Kunnskapssamfunnet som forsvant, var basert på en svært fornuftig tommelfingerregel – en slags kardemommelov for skolen: «Ikke lær barna hva de skal tenke, men hvordan de skal tenke.» Det kan bare skje ved at barn lærer seg å stille kritiske spørsmål … til alt! «Question everything!» må gjøres til et instinkt hos barn, særlig overfor politikere, presteskap og pressgrupper. Det høres kanskje skummelt ut, men det er sunt for samfunnet, både voksne og barn, og er helt problemfritt for et samfunn basert på opplysning og vitenskap:

Selve hovedpoenget i vitenskapelig metode er nemlig etterprøvbarhet: «Ikke ta mitt ord for det. Du kan prøve selv, og så vil virkeligheten bekrefte resultatet»Det er ikke «forskere» eller flertallet som avgjør hva som er sant innen matte, fysikk, realfag og vitenskap. Fakta avgjøres av etterprøvbarhet og observerbare resultater. Resultatene er fasiten, og fasiten vi sitter med etter tretti år med klimakamp, viser at samtlige teorier, spådommer, modeller og fremskrivninger har vært overveiende feil. Rubb og stubb. Endeløse klima-advarsler, deadlines, tidsfrister og «tippepunkt» siden 70-tallet har bare resultert i nye varsler, deadlines, tidsfrister og «tippepunkt». Dommedag har uteblitt. Dét er den udiskutable fasiten. Alt var feil.

Likevel har denne fasiten ingen effekt i dagens Norge og Europa. Klimahysteriet fortsetter som om ingenting har skjedd, med enda flere dommedagsvarsler, og nåde den som uttrykker skepsis. Så langt vekk fra kunnskap har vi kommet. Albert Einstein manglet en master og hadde 99,9 % av forskerne mot seg for drøyt 100 år siden. Han ville vært sjanseløs i dagens Norge. Tenk over dét.

30 års glidning vekk fra kunnskapssamfunnet

I 1989 slapp sosialismen fri fra sine murer, og postmodernismen fikk sitt oppsving i det tidligere så realitetsorienterte Europa, ikke minst fordi fremmed overtro fra ørkenstrøk begynte å forlange respekt for sin sprø oppfatning av virkeligheten. Langsomt gikk læreplaner vekk fra disiplin, pugging og basiskunnskap, til å forme et skoleverk hvor «elever skal ta ansvar for egen læring» og «ikke lære barna kunnskap, men lære dem hvor de kan finne kunnskap». Hvordan skjedde det? Seksåringer kan ikke ta ansvar for egen læring. Ikke tolvåringer heller. Og med internett full av påstander, tullinger, vranglære, idioti, bloggere, fake news og konspirasjonshysteri er det umulig å finne kunnskap uten å være hardkodet på skepsis og ha lang erfaring i å bli lurt.

Barn har ingen slike erfaringer. De kan innbilles hva det skal være. Barn av år 2000 fikk tredd på seg en sykkelhjelm for sikkerhets skyld, men fikk ingen skjold mot sosialistisk tullprat, alternativmiljøets innfall og fanatiske aktivister med hypermoral. I stedet lærte de at alle kan ha litt rett, alt kan være like riktig, og alle meninger må respekteres. Og dagens unge klimademonstranter lærte aldri å stille spørsmålet «Er dette riktig og sant, hvor er bevisene for det, og hva taler imot det?». Da ville de oppdaget at vi klimaskeptikere sitter med fasiten, mens klimaindustrien sitter med resirkulerte påstander om en truende dommedag som vi visstnok kan stoppe gjennom å betale avgifter til staten. Også dét står uten fnugg av bevis.

Hva vi sitter igjen med, er et skoleverk som lærer barna både hva de skal tenke og hvordan de skal tenke om klima, sosialisme, islam og kultur. Et skoleverk som er så gjennomsyret av politikk, aktivisme, politisk korrekte agendaer og synsing at man må korrigere barna når de kommer hjem fra skolen: «Nei, kjære deg, menneskeheten og naturen er IKKE forgiftet av boblene i brusen din. De boblene er plantenæring som gjør hele naturen grønn».  Vi som gadd å skaffe oss barn, må ta sånne samtaler hele tiden. I 2014 mente Utdanningsforbundet at det må bli slutt på at elver går ut av skolen som klimaskeptikere. Nå skal også skolene få besøk av offentlig ansatte klimapiloter.  All tvil, skepsis og selvstendig tenkning skal utryddes. Kunnskapssamfunn my ass.

Det blir ikke opplyste samfunn av grenseløshet og dommedagsprofeter

Ekte kunnskapssamfunn produserer ikke horder av elever som skulker skolen for å «redde klimaet» – en protest som er  like surrealistisk som den er meningsløs. Norge er et emokrati, styrt av følelser, synsing, innfall, moralisme, sosialt press og grandiose visjoner basert på science fiction. Et samfunn uten respekt for hverken erfaring eller viten. Og et slikt samfunn produserer barn og unge som er sjanseløse mot dommedagsprediktaner, visjonære ledere, sterke menn, propaganda og politisk korrekt tullprat. Som vi ser.

Ekte kunnskapssamfunn har en konstant slurebrems på bullshit. Når barn og unge heller lærer «question nothing», blir de hjelpeløse ofre for politiske krefter og sjarlataner med en agenda. Som Al Gore og MdG. Hvis dette får pågå i to generasjoner, begynner kunnskapsløsheten å spre seg til yrkeslivet, partiene, bedriftsledelse, styrerom, Stortinget og regjeringen. Da blir samfunnet i realiteten umulig å styre etter fornuft, fakta eller observerbare resultater. Fasiten blir verdiløs. Samfunnseksperimenter, visjoner og synsing blir viktigere enn forsiktig samfunnsbygging, nøysomhet og ansvarlighet, og observerbare resultater blir irrelevante overfor bestillingsforskning.

Enden på denne utviklingen er at all kunnskap blir relativ, mens all propaganda blir absolutt sann. Og da ender man med et samfunn hvor kunnskapsløse og ukritiske barn opphøyes til de klokeste og viktigste i samfunnet. Det er helt håpløst. Barn er impulsive og smarte, men de er ikke kloke. Denslags krever erfaring og en voksen hjerne. Voksne folk skal lytte til barn, men barn skal ikke bestemme over voksne, for dét kan fort gå veldig galt.

Ekstremismens beste virkemiddel: Send barna på barrikadene 

Smarte kommunister har dyppet de blodige, røde fanene sine i grønn tekstilfarge, og nå resirkulerer de sine utslitte politiske utopier som nytt, grønt gull. Og vips, så har vi nok et samfunn hvor barn blir politiske frontsoldater: Hitlers naziregime gjorde det. Maos kommunist-rike også. Pol Pots revolusjonære horder. Irans presteskap. Hamas’ terrorregime. 68-ernes Blitz-miljø. Alle hadde barn og ungdom som sin viktigste ressurs, for barn og ungdom er ikke bare latterlig lette å manipulere – de blir også de største fanatikerne, og samtidig vegrer voksne seg for å irettesette barn. Det strider mot voksen etikk. Barn er det perfekte våpen for totalitære krefter, og etter to generasjoner med postmodernisme, er det skremmende få som ser noe galt i det. «Se, så flinke og engasjerte ungdommen er!» Så langt ned i kunnskapsløsheten har vi kommet.

Nå ønsker jeg ikke å krisemaksimere, for da blir jeg et like dårlig menneske som klimahysterikerne: Ungdommens klimaopprør (som ble startet av smarte PR-krefter i Sverige gjennom å utnytte stakkars Greta Thunbergser riktignok stort og viktig ut, men dét er det ikke. Det er bare en avledningsmanøver. Nok et PR-triks fra en desperat klimaindustri som er i ferd med å undergraves av virkelighetens faktiske og etterprøvbare resultater. Svært mange av ungdommene som «demonstrerer» gir også blaffen i hele klimatøvet – de vil bare følge sosiale koder og være med på festen. (Det har jeg rett fra kidsa selv.) Det går snart over, for virkelighetens nådeløse fasit er i ferd med å opplyse dem som vil opplyses:

Klimakrisen er fiksjon 

Det finnes ingen klimakrise. Hele greia er selvdrevet massehysteri i en lang historisk rekke. Det finnes ikke noe «grønt skifte» heller, det er bare et mislykket pengesluk. Isen smelter ikke, og havet stiger ikke. Det snør som før, og det blir ikke mer ekstremvær, det blir bare flere overskrifter med krigstyper som kaller alt vær for ekstremvær. Og CO2 er ikke forurensing, men derimot grunnlaget for alt liv. Tenk dét!

Hva om dere unge blir LITT mer kritiske mot en politisk industri som har tatt konsekvent feil i flere tiår og er full av mennesker som tjener 700.000 i året på å fortelle deg at dommedag vil inntreffe om få år hvis du ikke gjør som de sier? Hva med å bli litt mindre kritisk mot oss som har hatt rett hele tiden og ikke tjener en krone fra oljeindustrien? (Søren også, hvor ER disse kynikerne med alle millionene sine? Ring meg!)

Globalistene ville bygge et «kunnskapssamfunn» og «forme fremtidens teknologi», men i realiteten har de gjort det stikk motsatte: De har bygget et samfunn i sitt eget bilde: et klimahysterisk, grønn-sosialistisk emokrati hvor kunnskap og kritisk tenkning er fullstendig uønsket, og indoktrinerte barn i tanketom «klimastreik» blir opphøyet til de smarteste folka i samfunnet. Det blir ingen god fremtid av sånt. Det er samfunns-selvmord.

 

Støtt Document

Sett gjerne opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller bidra med et enkeltbeløp:
kr

Vårt kontonummer er 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.