Sakset/Fra hofta

Etter Hareides langtrukne «Kameliadamen-operette-dramatiske» politiske død for åpen scene på KrFs landsmøte, og dermed også hans politiske grooming-older-man – Støres, sammenfallende nederlag, sier Ropstad og Erna Solberg begge uavhengig av hverandre at nå skal det satses på politikk og politiske saker.

Det er som å få servert en duggfrisk halvliter etter å ha helt innpå litervis med lunken selvrettferdig kirkekaffe.

Moraldebatten er ute av norsk politikk. Den har forflyttet seg rundt i alle partier som Arbeiderpartiet og Støre har sirklet rundt om som reven rundt hønsegården. Der Støre har sirklet, har også moraldebatten blitt fyrt opp og med den advarslene mot FrPs grusomheter og delaktigheter i massedrap og folkemord.
Nå sist i KrF.

Med moraldebattens inntog i partiet splittes det politiske og det religiøse partiet KrF – i de som vil være politiske aktører og oppnå resultater i regjering – og de som vil være opptatt av anstendighet, menneskeverd, moral. Helst andres.

KrF er Norges eneste religiøse parti, og det er kanskje der moraldebatten hører hjemme. I teologiens verden.

Og det er her den enfoldige moraldebatten – den om hvem som er god og hvem som ikke er det – skylles opp.

Det er ikke tilfeldig at det er hit, i Kirken, at folk som Ole Paus resirkulerer Støre og Hareides politiske vrakgods.

Kirken i Norge er åpen og tolerant. For mye rart. Det er sjelden du ser en norsk geistlig sette foten ned og si at ett sted får grensen gå. Det burde de kanskje gjort litt oftere.

Kirken og kristendommen har tatt imot politikkens avlagte liksom-moraldebatt og blitt «grisehoderetorikkens» endestasjon.

Det er synd. Kirken og kristendommen kunne vært en samfunnsaktør og en arena for spørsmål som burde angå oss. Det har den selv valgt å ikke være.

Når Kirken slipper inn folk som Ole Paus og lar de få by på avkok av sosialismens etterlatenskaper bunnen nådd.

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!