Gjesteskribent

Foto: Ole Paus – stillbilde fra Youtube

Ole Paus’ ufordrageligheter er vi etter hvert blitt vant til. Hans hat overfor annerledes tenkende mennesker er ikke ny, men er blitt stadig sterkere.

Ole Paus sine karakteristikker av sine medmennesker er ondskapsfulle, men kanskje mer skremmende er at de er kollektive. De uttrykkes med kulde og ironien som tidligere var Paus’ sin styrke er helt fraværende.

Ytringene blir fremsatt helt uten protester fra gammelmediene, og ingen bør betvile at det skyldes ytringenes adressat. Da får vi straks en lekse i ytringsfrihet. Og ikke minst får vi høre at vi stiller oss i offerrollen.

Skulle imidlertid slike ytringene blitt rettet mot en annen gruppe mennesker med felles tilhørighet, ville de samme mediene raskt karakterisert disse som hatprat. Og dommen ville vært evig stigmatisering.

Ole Paus risikerer imidlertid ingenting. Hans hatefulle ytringer etterspørres stadig, og hans opptreden i Bergen Domkirke er som en reklameplakat. Det som virkelig er bekymringsfullt er at den norske kirke inviterer en hatpredikant som Paus til «en samtale i kirkerommet» vel vitende om hvilken intoleranse overfor mennesker denne mannen har.

«Det får vi våge» uttaler biskopen, vel dette var ikke noe vågestykke. Biskopen visste utmerket godt hvem han inviterte og hva han ville bli servert. Jeg kjenner ikke biskop Halvor Nordhaug politiske preferanser, men mitt tips er at han tilhører Hareides røde disipler (de Hareide mener skal bygge det nye inkluderende og varme samfunnet), men han står uansett langt unna det vi fleste vil forbinde med kristendommens gode og samlende budskap.

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!