Sakset/Fra hofta

Knut Arild Hareide (KrF) og Abid Raja (V) på vei inn til stortingsmiddag på Slottet den 21. oktober 2010, begge i bunad. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix.

Stort mer populistisk blir det ikke enn når Abid Raja og Knut Arild Hareide mobiliserer barn og koner for å få pressedekning til støtte for lovbryteren Gunnar Stålsett. VGs dekning er selvsagt friksjonsløs og blottet for kritiske spørsmål til stortingspolitikerne, og ender som et havarert, følelsesstyrt publikumsfrieri. Velkommen til emokratiet Norge!

Sjelden har vel en sak fått tydeligere frem hvem som er sinnelagsetikere og hvem som er konsekvensetikere i Norge. I den førstnevnte gruppen finner man for eksempel de populistiske godhetsposørene Raja og Hareide med sedvanlig klippekort i media.

– Kallmyr har rett i at loven må gjelde for alle, også for Stålsett. Da må vi endre loven. Hvis vi ikke klarer å få flertall for at ureturnerbare får arbeidstillatelse, som ville vært det beste, så kan man i det minste endre til kun samfunnsstraff for dem som har gitt dem arbeid av humanistiske årsaker, sier Raja.

– Da vil hedersmannen Stålsett slippe fengsel, fordi en gjeldende lov kan gis tilbakevirkende kraft i de tilfellene som er til gunst for den tiltalte, påpeker Venstre-politikeren, som er utdannet jurist.

Og, som til tross for sin juristutdannelse, viser dårlig rolleforståelse. Hva med å la påtalemyndigheten og den dømmende makt arbeide i fred?

Radarparet Raja og Hareide får i ulike medieoppslag de siste dagene selskap av flere, blant annet Krekar-advokat Brynjar Meling som omtaler den tidligere biskopen som «en helt» og erklærer «je suis Gunnar Stålsett».

Lenger ut på venstresiden finner man politikere som synes det er problematisk med for mange med hvit hud i politiet i Oslo, men som ikke har problemer med å påberope seg et slags monopol på definisjonen av raushet og verdighet. Petter Eide (SV) må være noe nær alle sinnelagsetikeres far:

– Gunnar Stålsett er en gammel mann som befolkningen elsker, og jeg har full forståelse for at han her har fulgt hjertet. Å sette ham i fengsel vil sette fyr på debatten om behandlingen av asylsøkere, og legge press på å endre lovverket, sier Petter Eide til Dagbladet.

Han legger til:

– Jeg synes det norske samfunn må ha raushet til å akseptere hva Stålsett har gjort, og ikke straffe ham. Det er veldig, veldig uverdig.

Tidligere justisminister Anne Holt skjønner at loven må gjelde også for Stålsett, men mener han har gjort en edel handling.

Det er med andre ord snakk om sivil ulydighet. Slik ulydighet, altså å bryte loven fordi man mener den er urettferdig eller feil, kan være moralsk høyverdig. Vurderingen av dette vil være individuell. Edelheten følger jo også av at dette rimeligvis er en handling med negative konsekvenser for ham, muligens fengsel.

«Respekt!» skriver den tidligere justisministeren (!), og avslører prinsippløs tenkning rundt handling, skyld og konsekvenser.

Argumentet om «sivil ulydighet» fra Stålsetts side, holder ganske enkelt ikke. Han har hatt en asylsøker uten lovlig opphold, som har fått asylsøknaden sin grundige behandlet, i svart arbeid siden 2011. Sivil ulydighet krever åpenhet, og definitivt ikke egen berikelse ved å spare skatt på svart arbeid.

Konsekvensetikerne finner man (enn så lenge) i deler av regjeringen, primært hos justisminister Kallmyr som gang på gang må forklare helt elementær rettsorden for journaliststanden og alt for mange av sine politiske kolleger. Jon Helgheim må også drive med voksenopplæring, og kommenterer tørt Stålsetts utsagn om at han valgte å sette Gud foran loven:

– Det blir helt feil om folk skal operere etter sin egen overbevisning eller egen religion, og sette den foran norsk lov. Da får vi alvorlige problemer her i landet. Hvis vi sier vi skal belønne ulovlig opphold, ja da kan hvem som helst kaste passet sitt og bli ureturnerbar. Og dermed få rettigheter i Norge, det ønsker vi ikke, sier han.

Selv ikke pensjonerte biskoper står over loven, skriver Trygve Hegnar i Finansavisen (bak mur), der han helt riktig påpeker at Dagsavisen setter saken fullstendig på hodet når den på lederplass blant annet skriver:

Hvis vi skal sette mennesker som utviser nestekjærlighet i fengsel, er vi et land hvis moral er i ubehagelig drift mot høyre.

Slik skriver voksne mennesker som lever av flere titalls millioner i statsstøtte hvert år. Folk på høyresiden av politikken har åpenbart en dårligere moral enn dem på venstresiden. Vil vi ha et samfunn der man forholder seg til loven kun hvis man selv er enig i den?

Rajas og Hareides godhetsposering er et godt eksempel på at deres ekstreme migrantperspektiv kommer foran et langt mer fruktbart samfunnsperspektiv. De evner ikke å se skogen for bare trær, eller hæren av migranter som naturligvis vil utnytte enhver åpning i lovverket til å bli i Norge. Og hvem betaler når det viser seg at integreringstiltak til 14,5 milliarder kroner – år etter år etter år – er noe nær penger ut av vinduet?

Mediene er ukritisk med når populister som Raja og Hareide byr opp til dans. Journalister hopper på muligheten til å finne en migrant som kan ikles offerrollen og som trenger vår hjelp. Til slutt ender man opp med et enkeltindivid som brukes kynisk og ideologisk til å fremme lovendringer med langsiktige skadevirkninger på samfunnet vårt. Det er en dekning som ikke er i tråd med pressens samfunnsoppdrag, i ordets rette forstand. Det er kun føleri.

– Sitter ikke stille og ser Stålsett i fengsel, sier Abid Raja til Dagbladet. Nei, det er nok flere som tar en liten piruett eller to på stuegulvet om det viser seg at loven fremdeles er lik for alle – til tross for patetisk og populistisk mobilisering av familiene Raja og Hareide.

Stålsett er en svermer og naiv idealist. Og var det bare godhet, eller også muligheten for skattefri vaskehjelp som motiverte ham? Uansett Rajas og Hareides sutring er åtte år med ulovlig arbeid dårlig moral. Det bør Gunnar Stålsett sone for. Raja og Hareide bør heve blikket og bli flinkere til å se en helhet for det samfunnet de er med på å forvalte.

 

Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!