Sakset/Fra hofta

Screenshot, youtube.com

Når Kulturrådet bevilger 11, 8 millioner kroner til en enkeltkunstner, en danseglad sådan, så blir man nysgjerrig. Beløpet skal fordeles over 4 år, som utgjør i underkant av 3 millioner årlig. Det er uvanlig store summer for en enkeltkunstner, hvilket betyr at Mia Habib, som den heldige heter, får mye å danse for i årene fremover.

Men hva har hun i den faglige bagasjen, som tilsier så store jafs i pengepotten fra skattebetalerne? Hun er utdannet som danser og koreograf fra Kunsthøyskolen i Oslo og har ellers en master i konfliktløsning fra et universitet i Israel. I tillegg selvsagt en masse danseoppvisninger.

Nå er det en del år siden jeg underviste ved Den norske balletthøyskolen, så mye har selvsagt skjedd på dansefronten siden den tid, men jeg har prøvd å holde øye med trinnene. Det slår meg umiddelbart at Mia Habib befinner seg i en helt annen danseverden, der det er høyst uklart om hun bedriver dans. Den eneste koblingen synes å være gulvet, som ikke akkurat sier noe spesifikt om dansens egenskaper og kvaliteter.

Habib filosoferer ofte om rommet, konteksten og menneskelige møter i løpe- og hoppemodus, men ingen ting om golvet, som er det mest stabile, ikke bare i dansen, men også i folks sosiale livsverden.

At Mia Habib underslår et så fundamentalt aspekt i den sosiale dimensjonen, som i overført betydning også innebærer folks skattepenger, tyder på store brister i hennes estetiske praksis og tenkning. Da blir også dansen noe helt annet, som de siste årene har resultert i en form for oppsøkende performancevirksomhet på landsbygda i Norge. Hun inviterer seg selv til middag hos vanlige folk for å kaste nytt lys over deres liv og gjøremål, slik at de kan forstå seg selv i en større sammenheng. Det har ikke mye med dans å gjøre, snarere er det en vri på 70-tallets ideologiske hjernevask i det oppsøkende teater.

Leser man Mia Habibs filosoferinger og danseteoretiske synspunkter, oppdager man straks det nære slektskapet med 70-tallets venstreradikale «folkeopplysning». Det oser da også av den samme kulturelle og intellektuelle arrogansen, ispedd en smiskende folkelighet som er til å spy av. Hvem har ikke hørt dette radikale kunstnervrøvlet, som nå over 40 år senere blir gjentatt av Habib, om at kunsten skal bedrive en politisk og sosial praksis, for å bidra til konstruktive sosiale endringer.

Disse politiske ambisjonene er Habib neppe alene om. Uten ideologiske meningsfeller i Kulturrådets jury for dansekunst, ville hun neppe ha fått en rød øre, Siden de fleste kunstartene har gått i oppløsning, fordeles pengene, ikke i hytt og pine, men etter politiske preferanser, og her står alltid en venstreradikal «kunstner» på førsteplass. Denne gang var det Mia Habibs tur. Med så mye penger på bok, kan hun i årevis farte landet rundt i campingvognen og spre det røde budskap med hjelp av dansetrinn og nakenstunt.

Selv om partiet De grønne skulle få byttet ut campingvogna med hest og kjerre, kan Mia Habib bare søke trøst i kirken. Her kan prestene invitere til nakengudstjeneste og alterdans, helt etter hennes radikale koreografi, og slik vaske vekk den kristne konteksten før muslimene overtar. Da blir det nok en annen dans.

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!