Sakset/Fra hofta

Foto: hf

Tuva Beyer Broch, førstelektor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, leverte 16. mai sin avhandling: Equilibrium Poems; An ethnographic study on how experiences in and with Norwegian friluftsliv challenge and nurture youths’ emotion work in everyday life. Hun utfordrer de norske etablerte ideene om friluftsliv og ser på hvordan minoritetsungdom opplever møtet med norsk friluftsliv.

De aller fleste nordmenn kan enes om at nærhet til naturen er en av de viktigste norske verdiene. Ja, selv Eivind Trædal, mener det:

I fjellheimen finner vi ikke bare naturopplevelser, men også grunnvalutaen i det norske samfunnet: tillit og likeverd. Fjellet og skauen tilhører ikke bare milliardærer med helikopterlandingsplass på taket av hyttepalasser og oppvarma oppkjørsel. Du trenger bare et par gode sko, og kanskje et medlemskap i DNT.

Norsk natur er fantastisk. Enda mer fantastisk er det at den er for alle.

Men er den for alle, Trædal? Da jeg vokste opp på Stovner med lysløypa rett bak huset så var det kø i skiløypene hver helg. «Alle» var ute på familieskitur. Nå kan man gå i de samme preparerte løypene i ensom majestet. Rapporten «sosiokulturell Stedsanalyse» av Vestli (ved siden av Stovner) viste også at innvandrere sjelden bruker marka. Flere av skolebarna som ble intervjuet sa at de kun hadde vært i marka når skolen arrangerte turer. Selv om de altså bor rett ved skogen. Rapporten sier da også at man stort sett treffer på «hvite» i marka. Og det er langt mellom innvandrerbarna på skiskolene. Det er bare å ta en tur til Skullerudstua så ser man dét.

Trædal har kanskje aldri reflektert over fraværende innvandrere i skisporet. Han foretrekker å kritisere kulturkrigerne i FrP og Høyre for manglende naturkjærlighet:

Den norske naturkjærligheten blir ikke reflektert blant kulturkrigerne i FrP og Høyre. For dem er naturen et sted å råkjøre med snø- eller vannscooter, et sted eller verdifulle tomter som kan bygges ned, asfalteres og omgjøres til klingende mynt eller nye bilkøer.

Broch burde sende Trædal en kopi av sin avhandling som består av analyserte historier og beskrivelser fra turer og aktiviteter som Broch har hatt med innvandrerungdommene. Her beskriver Broch «Leas» første tur i Nordmarka:

«Lea ser seg rundt, hun er redd de andre skiløperne vil le av henne. Her i skisporet er alt og alle hvite… En viktigere observasjon er kanskje at vi ikke ser noen som lærer å gå på ski, de fyker forbi, frem og tilbake på alle kanter. Lea er omsvøpet av symbolsk hvithet i et bevegelsesløst menneskeskapt landskap, der hvitheten glir forbi med selvtillit og fart…»

Poetisk forskning, må man vel kalle dette. Alt er hvitt, ja selv snøen! Dæven.

Ungdommene som var med i Brochs studium deltok i et program med en friluftsorganisasjon ved navn Mimo som tilbyr gratis friluftsaktiviteter til minoritetsungdom på Oslos østkant.

En av konklusjonene til Broch er at friluftsområder i Oslo-området ikke er nøytrale arenaer. Minoritetsungdommene følte seg malplassert i Nordmarka. Alt var for hvitt.

– Vi kom bokstavelig talt inn i et hvitt landskap, både snøen og menneskene var hvite på Frognerseteren. Ungdommene følte seg fremmedgjort, og plasserte seg på et vis utenfor landskapet. Her ville de ikke vært om det ikke var for Mimo.

Broch konstaterer at det å gå på ski og lange skogsturer er spesielt norsk og knyttet til hvithet, ifølge minoritetsungdommene. De foretrakk sykling, fiske, bading og curling da dette anses som mer nøytralt. Broch mener at dette kan ha noe med hudfargen å gjøre.

– Men det er ikke bare minoriteter som kan oppleve dette, det kan også barn av etnisk norske foreldre som ikke har fått tilbudt dette gjennom barndommen. Men fremmedfølelsen kan forsterkes av å ha en annen enn majoritetens hudfarge, sier Broch.

Broch beskriver t-baneturen fra Oslo Øst til Frognerseteren. Dette er barn som er ukjente med nordmenns liv, til tross for at de er født og oppvokst i Oslo. Vi ser tegnene på et parallellsamfunn:

– De følte seg ikke komfortable med å sitte med skisko på T-banen. En aktivitetsleder sa: «Bare vent til vi kommer til Nationaltheatret, der har alle skisko». Og riktignok, på Nasjonaltheateret strømmer det folk inn med fullt skiutstyr. Lea roper så alle kan høre det: «Er det den nasjonale skidagen eller, hva gjør de her alle sammen?», vi lo godt sammen da.

Oslo er allerede en delt by og den demografiske utskiftningen fortsetter i rasende fart. Men på turer i Oslo-marka er det det «gamle Norge» som kommer til syne. Vi kjedelige, trauste nordmenn som elsker norsk natur. Det er fremdeles opp til oss å bevare denne nærheten som en viktig norsk verdi. For hvem andre skal ellers gjøre det?

Forskning.no

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!