Sakset/Fra hofta

Natteravnene på Vestli, øverst i Groruddalen møter på nye utfordringer på sine vandringer. Den lokale innvandrerungdommen har annektert området som «sitt» akkurat som vi ser i andre europeiske ghettobydeler. Den territoriale holdningen og manglende forståelse av norske verdier samt en stor dose aggressivitet gjør innvandrerguttene farlige for omgivelsene. De nøyer seg ikke med knivstikking, narkosalg og bilbrenning, de går også til angrep på de som ønsker å hjelpe til med å bevare tryggheten og freden i lokalsamfunnet.

To rapporter fra natteravnenes vandringer fra sist fredag og lørdag taler sitt tydelige språk. Innvandrergutten ropte til natteravnene at «dette er vårt område, og dere er Natteravnene og skal tas». Da natteravnene ikke viste tegn til å etterkomme kravet, så fulgte de opp med «vi steiner dem» før steinene haglet mot natteravnene som måtte løpe og gjemme seg.

Det er kun politi som kan stille opp mot steinkastende innvandrergutter. Forsiktige og velmenende natteravner som løper vettskremte i alle retninger gir pøbelen en styrket følelse av makt.

Lørdag kveld deltok Dagbladet i en vandring sammen med natteravnene på Vestli. De var ikke glade for uannonsert fotograf da de mener at bilder av natteravnene vil utsette dem for risiko. Også på lørdag kveld opplevde de at det ble kastet steiner mot dem.

 

Det er ingen tvil om at parallellsamfunnene som har fått utvikle seg i Groruddalen vil bli en stor belastning for samfunnet. Nylig ble det foretatt en «sosiokulturell Stedsanalyse» av Vestli utført av Arbeidsforskningsinstituttet.  Det er i hovedsak nedslående lesning etter at man er ferdig med å skryte av grøntarealer og nærhet til marka (som sjelden brukes av innvandrerne).

Her forteller en norsk beboer:

Hvis du snakker med mange av dem som har flyttet ut, så vil du se at mange har flyttet ikke fordi de ville, men fordi de følte at de måtte. En familie som bodde her, fortalte at datteren kom hjem fra barnehagen og sa at hun hadde lært engelsk. Men det var ikke engelsk. Og ikke var det norsk, det var [urdu]. Da flyttet dem. De hadde ikke tenkt å flytte, de elsket Vestli. Men han kom til meg å sa at de var tvunget til å flytte.

Det er få norske ungdommer igjen på Vestli:

Og utviklingen går i rasende fart. Stedanalysen inndeler i «minoritetsnorske» og «majoritetsnorske» (Min og Maj?):

Om ytterligere ti år er segregeringen komplett. Et stort område i Oslo er kolonisert.

I Stedsanalysen ser vi at de norske tradisjoner forsvinner:

Man bryr seg ikke om nærmiljøet sitt lenger. Det er liksom som når det er 17. mai (…) For å si det sånn, flagging utenom 17. mai, det skjer nesten ikke. På 9. mai, frigjøringsdagen vår, så flagges det ikke på skolen en gang. De flagger kun 17. mai. Og det syns jeg er … Min morfar var motstands- mann og var med i milorg her på Stovner. Hadde han levd i dag hadde han vært fryktelig skuffa. Så det bodde en del motstandsfolk her. De er døde nå og heldigvis opplever [de] ikke dette. Men jeg syns det er direkte respektløst. Det flagges [også] i mindre grad på 17. mai enn før. Vi ser jo det på blokkene at det er store rom mellom flaggene. Rommen skole er en av Oslos største skoler [med over 700 elever], men de har ikke nok folk til å ha et musikkorps, de har [heller] ikke nok frivillige til å ha 17. maifeiring på skolen en gang (intervju 19. januar, 2018).

Forskerne bak Stedanalysen var også på vandring med natteravnene og kom frem til at «nu går alt så meget bedre»:

Natteravnene fortalte oss at forholdet mellom de lokale ungdommene og natteravnene har endret seg stort siden de begynte med prosjektet. I starten trodde ungdommene at natteravnene var ansatt av politiet. De kastet stein og kom med truende kommentarer når natteravnene nærmet seg. I dag er forholdet bedre da begge parter kjenner hverandre. «Ungdommen endret holdning til oss når de skjønte at vi ikke fikk betalt» forteller en av natteravnene. Våre erfaringer fra å gå natteravn denne kvelden/natten er at Vestli ikke bare er et rolig sted på dagtid, men også kvelds- og nattestid.

Svaret på mange av problemene er naturligvis at man trenger ungdomsklubber. Vi hadde riktignok noen ungdomsklubber der på 70-tallet og 80-tallet også, men det var stort sett én gang i uken. Det er ikke mangel på oppholdsrom som gjør at innvandrergutter kaster stein på de som våger seg inn på «deres område».

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!