Sakset/Fra hofta

I en kommentar til situasjonen som utspant seg ved asylmottaket i Ellwangen natt til mandag, der tre politipatruljer av 200 aggressive afrikanske migranter ble forhindret i å pågripe en kongoleser som skulle utvises fra Tyskland, roser nestkommanderende for politiledelsen i landdistriktet Aalen, Bernhard Weber, tjenestepersonene for at de holdt hodet kaldt.

Noe mer overraskende er det kanskje at han går langt i å rettferdiggjøre og avdramatisere det som skjedde.

Focus siterer Weber fra politiets meddelelse til pressen:

«Vi går ut fra at også vår motpart befant seg i en ytterst anspent tilstand, og at disse menneskene i en slik gruppedynamikk muligens lot seg rive med til å gjøre ting som de etter nøktern overveielse kanskje ikke ville ha gjort. Det er også helt klart at rettsstaten ikke lar seg hindre i å gjennomføre rettsstatlige handlinger av en aggressiv folkemengde. Retten vil skje fyldest, det står vi for. Vi vil konsekvent fortsette å utføre våre oppdrag.»

Politilederen går altså langt i å rettferdiggjøre personene som truet politiet, som om de egentlig ikke mente det. Men er ikke nettopp helt andre former for gruppedynamikk enn de vi er vant til, blant tingene som skiller flere migrantgrupper fra innfødte europeere? Dette turde være nokså elementær innsikt i forskjellene mellom voldelige klansamfunn og fredelige sivilsamfunn.

Weber er nok heller ikke på fullstendig trygg grunn når han sier at rettsstaten ikke vil la seg hindre. Saken er jo at gjennomføringen av en enkelt rettsstatlig handling krever større ressurser enn man trodde. Det betyr at flere ressurser må settes inn ved neste anledning. Gitt at ressursene er begrensede, mens det aldri er noen mangel på politioppgaver, betyr det ubønnhørlig at flere rettsstatlige handlinger enn forventet ikke vil bli gjennomført.

Den tyske politiledelsen er åpenbart nervøs for at allmennheten skal få en klar forståelse av hvor prekær situasjonen er, og gjør så godt den kan for å avdramatisere betydningen av det som skjedde i Ellwangen. Det er et åpent spørsmål om tyskere flest lar seg lure.

Noe som derimot er sikkert, er at migrantene værer europeernes svakhet dobbelt: først ved selve tildragelsen, og deretter ved håndteringen av den. Invasjonsstyrkenes moral styrkes uunngåelig av å se at ledelsen for de okkupertes maktapparat forsøker å dekke over sin egen svakhet og lure sin egen befolkning.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.