Sakset/Fra hofta

Foto: Bjoertvedt / commons.wikimedia.org

Drapet i Sørlandssenteret ga ringvirkninger. Jenta som stakk var en gjenganger.

En kvinnelig politibetjent ved Agder-politiet skrev et internt notat etter drapet på Sørlandssenteret der hun etterlyste tiltak for om mulig å være i forkant: Jenta som drepte hadde et langt rulleblad. Farlige personer får gå løs, er det riktig? spurte politikvinnen. – Skal de farliges frihet gå foran vanlige folks sikkerhet, spurte hun.

Det siste spørsmålet var som å tråkke på en øm tå. Kvinnen ble prompte anmeldt av ledelsen til Spesialenheten for politisaker. Mange kolleger ble overrasket. Det var ingenting i brevet som sa noe som ikke mottakerne visste fra før.

Politiledelsen forlangte at hun trakk brevet.

Kvinnen måtte skaffe seg advokat og hele prosessen var en stor belastning.

Da Spesialenheten hadde ferdigbehandlet saken ble den henlagt som intet straffbart forhold påvist. Hun hadde ikke snoket i registre eller gjort noe galt. Kvinnen ble totalt renvasket.

«Siden etterforskningsresultatet med særlig styrke viser at det ikke har skjedd en straffbar handling, blir saken å henlegge som intet straffbart forhold anses bevist», heter det i avgjørelsen.

Det slås fast at politikvinnen kun spredte informasjon som var allment kjent eller tilgjengelig for dem som mottok eposten. Hun hadde heller ikke brukt politiets registre uten grunn.

Blant annet Fritt Ord har vært opptatt av beskyttelsen av varslere. Her statuerte politiledelsen et eksempel: Den som reiser spørsmål ved prioriteringene blir anmeldt! Hva var det politikvinnen sa som var så «farlig»?

notat sendt fra politibetjent

Denne politikvinnen viser en bekymring og omsorg  som må være grunnleggende for å være en god politi. En god ledelse ønsker innspill velkommen. Hvis en tjenestekvinne må påpeke at slik ivaretakelse av «omsorg» mangler, er det grunn til alarm. Enda mer alarmerende er det hvis varsleren blir meldt til Spesialenheten for politisaker. Slik gjør bare en ledelse som har mistet bakkekontakt og orienteringssans.

Kvinnen treffer en nerve. Som publikum føler vi også at det er slik: Politiets fravær, mangel på autoritet, mangel på konsekvenser for alvorlig kriminalitet.

Pendelen har for lengst svingt fra omsorg for kriminelle og såkalt svake grupper og til behovet for å ivareta vanlige menneskers trygghet. Gå inn i ethvert tinghus i Norge og opplev dette selv! Det er forferdelige historier som rulles opp om ødelagte liv.

Kvinnen treffer spikeren på hodet igjen. Hun sier: Dette har ikke bare med penger å gjøre. Det handler om vilje. Politiet må bry seg, de må kreve av andre etater at de også bryr seg. En politiledelse som vil straffe slike meninger viser tydelig hvor de står: Den bryr seg ikke. Den blir provosert av at noen våger.

Det er dette som det offisielle Norge lider av. Det er blitt så mange nye klienter man ikke skal kritisere. Samtidig  vokser problemene. Ledelsens svar – og da mener jeg ledelse på alle områder – er å stenge ned debatten.

Hvilke sjanser har slike etater til å løse oppgavene de står overfor?

Våre samfunn bygger på frihet, men det er en frihet som lar andre mennesker ødelegge seg selv og andre. Hva slags frihet er det? Hva slags offentlige etater innen politi og helsevern som ikke tar disse bekymringene på alvor?

Denne politikvinnen har alle riktige refleksene. Skal politiet slippe ut folk de vet er farlige for omgivelsene? Politiet kan bekytte seg og sine, men hva med alle andre?

Hun våger å si at dette fyller henne med avsmak. Det slår ledelsen ned på. Vi har fått tilbake noe av den gamle autoritære holdningen til mennesker som våger å mukke. -Hvem tror du at du er?

Dette er det andre tilfellet av en politi som har tatt bladet fra munnen og sagt ting som publikum kjenner seg igjen i.

Det er ikke hun som er problemet. Det er ledelsen.

Fedrelandsvennen

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her

Les også

-
-
-
-
-